Fossum fester grep

I et intervju jeg hørte med Karin Fossum, ble hun stilt spørsmål om hva det var hun virkelig fryktet her i verden. «Har du barn?» var hennes motspørsmål. Intervjueren svarte benektende, og da sa Karin Fossum at før man har fått barn, vet man ikke hva frykt er.

Noen helt nøyaktig gjengivelse er ikke dette, så Fossum får ha meg unnskyldt. Men intervjuet rinner meg nå i hu. Dels fordi det vakte gjenklang, rett og slett. Dels fordi relasjoner, gjerne mellom foreldre og barn, men også andre, truede eller truende relasjoner, går som en understrøm gjennom den fjerde romanen hennes, «Djevelen holder lyset».

En mor som blir ranet slipper barnevogna i befippelsen, og barnet kommer alvorlig til skade. To kvinner savner sønnene sine, som er forsvunnet med få dagers mellomrom. En morfar bekymrer seg for barnebarnet sitt, som er mørkhudet og derfor sårbart.

Gjenganger

Morfaren heter Konrad Sejer, han er førstebetjent, og Karin Fossums gjengangerhelt. Idet vi møter ham første gang i denne romanen, er han på besøk hos datteren. Lille Matteus kommer andpusten hjem. Noen unggutter i en bil har plaget ham. Gjennom de kommende timene skal de komme til å plage flere, de skal rane den unge moren med barnevogna, de skal tvinge seg inn til Irma Funder som er en gammel, forvirret dame og de skal dessuten møte sin skjebne. De heter Andreas og Zipp, de er 18 år, og har vært bestevenner i en årrekke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Også mellom dem er det altså en relasjon, men en spenningsfylt sådan, der mangt er uuttalt, mangt er skjult, det er en blanding av tiltrekning, forvirring og frykt.

De skjuler sin manglende oversikt bak et knippe av dramatiske handlinger. De er ikke onde, er ikke engang dumme, men de er ofre for sin egen maktesløshet, og sin lengsel etter et språk de ikke har, ord de ikke vet om. I skildringen av Zipp og Andreas viser Karin Fossum sin klasse.

Ingen mysterier

«Djevelen holder lyset» er en kriminalroman, det presiseres til og med på omslaget. Men her er det ingen morder i mørket, her er ingen skjult Mefisto i en krets av dannede mennesker, her finnes det ingen mysterier, ut over dem vi møter i det enkelte menneskesinnet. Vi, som lesere, får vite alt. Det er vi, og ikke Konrad Sejer, som kjenner til Irma Funders ensomhet og galskap, hun, som skulle ha vært et enkelt offer for Zipps og Andreas' desperate virketrang. Noe av spenningen knytter seg naturligvis til om politiet finner ut av det som vi har fått vite, men dette oppleves ikke egentlig som sentralt. Viktigere er - nettopp - relasjonene mellom mennesker, sårbarheten, lengselen og avhengigheten dem imellom.

Men når alt kommer til alt er kanskje det mest fascinerende ved denne boka, og ved Karin Fossums forfatterskap overhodet, forholdet mellom forfatteren og den sjangeren hun har valgt. Gjennom sine fire kriminalromaner har rett nok Karin Fossum blitt anerkjent og berømt, men anser hun egentlig sjangeren som sin?

Uopphørlig overtrår hun sjangerens konvensjoner, det er som om hun hele tida forsøker å sprenge seg ut. Også dette er et eksempel på en problematisk relasjon. Men du verden, så fruktbar den er!