TUNGT ANSVAR: «Kan fosterforeldre og ansatte i det kommunale barnevernet være utsatt for en ansvarsoversvømmelse som rammer barn som bor i en fosterfamilie», spør kronikkforfatterne i sitt åpne brev til barneminister Solveig Horne (Frp) etter at en 13 år gammel gutt drepte sin tre år gamle fosterbror på Stord i høst. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix
TUNGT ANSVAR: «Kan fosterforeldre og ansatte i det kommunale barnevernet være utsatt for en ansvarsoversvømmelse som rammer barn som bor i en fosterfamilie», spør kronikkforfatterne i sitt åpne brev til barneminister Solveig Horne (Frp) etter at en 13 år gammel gutt drepte sin tre år gamle fosterbror på Stord i høst. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB ScanpixVis mer

Fosterhjem drukner i ansvar

Er norske fosterhjem utsatt for ansvarsoversvømmelse?

Debattinnlegg

Et fosterbarns død er utvilsomt en stor individuell tragedie. Vi stiller spørsmål ved om det kan være uttrykk for noe mer?

Hendelsen på Stord, da en 13 år gammel gutt drepte sin tre år gamle fosterbror, har gjort oss urolige. Kan fosterforeldre og ansatte i det kommunale barnevernet være utsatt for en ansvarsoversvømmelse, som rammer barn som bor i en fosterfamilie?

For ei tid siden henla påtalemyndigheten saken mot den 13-årige gutten på Stord. I media opplyses det at barnevern og helsetjenesten har tatt hånd om ham. Vi ønsker å utvide perspektivet fra å dreie seg om en svært vanskelig relasjon mellom to barn, og se nærmere på betingelser som fosterhjemmene er underlagt.

Fosterhjemsomsorgen har vært under et sterkt press over lengre tid. Da staten overtok det fylkeskommunale barnevernet i 2004, var det i stor grad statens behov for å sikre faglig og økonomisk kontroll over institusjonstilbudet til ungdom med atferdsproblemer som lå til grunn. Etter at ny barnevernlov ble vedtatt i 1992, hadde barnevernet nærmest vært gjennom et markedsliberalistisk «frislipp».

På folkemunne het det seg at det var lettere å få godkjenning til å etablere en barneverninstitusjon enn ei pølsebu. «Markedsbyråkratiet» som ble etablert i 2004, utgjør en ny type offentlig styring. Fem statlige regionkontorer fikk anledning til å forhandle med private organisasjoner på bakgrunn av anbudskonkurranser.

I tillegg til de statlige og private institusjonene (både blå og grønne), utgjør fosterhjemmene en hovedressurs når det gjelder barn som blir tatt hånd om av barnevernet. På 2000-tallet utviklet det seg til et mantra om at det var skadelig å oppholde seg på institusjon. Kritikken av institusjonene har i liten grad tatt høyde for at barna som havnet der i utgangspunktet hadde det mye vanskeligere enn barna som kom i fosterhjem. I tillegg var det institusjonene for barna med de største problemene som dannet grunnlaget for en ny kurs.

Som kontrast har fosterhjemmene framstått som det beste tilbudet for barn som ikke kan vokse opp hos egne foreldre. Plasseringene skjer ofte i akuttsituasjoner, og fosterhjemmene får ofte et nytt familiemedlem med problemer som de ikke kjente til på forhånd. Men staten strever samtidig med å oppfylle sitt tilbud til barna som trenger hjelp og til barnevernet i norske kommuner. Det er vanskelig å få tak i fosterhjem, særlig til de eldste barna og de som sliter mest.

Det ser langt på vei ut til å dreie seg om det som Francis Sejersted i boka «Sosialdemokratiets tidsalder» kaller for «jakten på det tapte felleskap». Velferdsstaten har bidratt til å frigjøre individet fra fellesskapet. Og slik har sosialdemokratiet skapt verdier som står i kontrast til sitt eget verdigrunnlag.

Kommunalt barnevern har kommet under et økt press som følge av et økt ansvar for å godkjenne flere fosterhjem. Konsekvensene av mangel på fosterhjem kan føre til at kommunene blir tvunget til å gå på akkord med ønsket om å finne gode fosterhjem og matche disse med det enkelte barn.

Den rødgrønne regjeringen har satset sterkt på å skape ett barnevern i hele landet. Målet har vært å skape likhet og rettferdighet.

19 fylkeskommuner har blitt til fem regioner som til sist skal ende opp som ett barnevern. Ambisjonene har blitt forsøkt innfridd ved å sentralisere makten til staten, mens ansvaret for konkrete barn har blitt delegert til dem som står nærmest barna. Som oftest er det fosterforeldre og ansatte i den kommunale barneverntjenesten. Vi kjenner en uro over ansvaret som disse partene er overlatt. Vi reiser spørsmål om den ansvarsoversvømmelsen som de voksne utsettes for, kan medføre at de overser kompleksiteten og sårbarheten som fosterbarn og biologiske barn kan oppleve når de blir en ny familie.

Vi utfordrer deg, barneminister Solveig Horne (Frp), til å rette blikket mot fosterhjemmenes situasjon. Det er et statlig ansvar å sørge for at de som stiller opp på vegne av staten, gis reelle muligheter til å makte det ansvar som de aksles til å bære.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook