FOSTERHJEM: kan være et godt tilbud for mange, men ikke alle er rustet til omsorgsoppgavene, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
FOSTERHJEM: kan være et godt tilbud for mange, men ikke alle er rustet til omsorgsoppgavene, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Fosterhjem er ikke alltid det beste

Barn og unge med behov for hjelp fra barnevernet får ikke den hjelpen loven forutsetter.

Meninger

Barne-, likestilling- og inkluderingsdepartementet har nylig sendt ut på høring forslag om en kvalitets- og strukturreform i barnevernet. Barnevernsreformen dreier seg i hovedsak om ansvarsfordelingen mellom stat- og kommune på barnevernsområder som fosterhjems-, institusjons- og akuttilbudet, hjelpetiltak i hjemmet og utredning av sped- og småbarn. Spørsmålet om behovet for kvalitets- og kompetanseutvikling i barnevernet blir nok en gang reist, men heller ikke i dette reformforslaget blir det underkastet analyse eller forsøkt besvart. Hvor er politikernes vilje til å satse på barnevernet når medias søkelys er slått av?

Til sammen ca. 53.100 barn mottok hjelp fra barnevernet i 2014. Det er en økning på over 100 prosent siden 1993. I det daglige forsøker barnevernet å hjelpe barn og familier som sliter til å fungere og å få en bedre hverdag gjennom hjelpetiltak. All erfaring tilsier at det oftest gir de beste løsninger, men der det ikke hjelper må barnevernet gripe inn med omsorgsovertakelse, ca. 9600. Alvorlighetsgraden av problemene er at 40 prosent av alle barn med tiltak, både hjelpetiltak og omsorgstiltak, plasseres utenfor hjemmet.

Barnevernstjenesten bruker store deler av sine ressurser til mottak, avklaring av bekymringsmeldinger og arbeidet med å samle inn informasjon om forhold og saker som skal ligge til grunn for vurderingene i barnevernundersøkelsen. I løpet av 2013 gjennomgikk barnevernstjenesten 52.550 meldinger. Det ble satt i gang barnevernstiltak for cirka en tredjedel av barna som det ble meldt bekymring for til barnevernet. Det er store forskjeller mellom kommuner og bydeler/distrikt i andelen tiltak og henleggelser av meldinger.

En viktig faktor som er med på hindre gode faglige undersøkelser, er at barnevernstjenesten har begrenset kapasitet. Det er viktig at det ikke henlegges barnevernsundersøkelser uten barneverntiltak dersom barnet har behov for hjelp. Imidlertid viser den store variasjoner mellom kommuner, at det ikke er et likeverdig tilbud i hele landet og at tilbudet til utsatte og sårbare barn og familier styres av tilgjengelige ressurser, administrative og politiske prioriteringer. Det finnes heller ingen bemanningsnorm for ansatte i det kommunale barnevernet. Resultatet er at barn og unge med behov for hjelp fra barnevernet ikke får den hjelpen loven forutsetter. Svikt mot barn som trenger hjelp fra barnevernet må ikke bli en normalsituasjon. Det må iverksettes en styrking av barnevernet ressursmessig ved at det innføres en veiledende bemanningsnorm i det kommunale barnevernet.

Det har de siste årene vært en eksplosiv økning i antall akuttplasseringer, noe som skyldes et endret problembilde med et større innslag av tyngre saker, som vold i hjemmet og mishandling. Det ble i 2012 gjennomført 1569 akutte tvangsplasseringer i barnevernet, som er en økning på 66 prosent fra 2008. Akuttplassering er ofte skadelig for barn og foranledningen til en akuttplassering er en svært tilspisset situasjon for barna og foreldrene. Barnevernet må derfor komme tidligere inn og med bedre tiltak.

Barne- og familiedirektoratets (Bufdir) ensidige fokus på hjemmebaserte tiltak og fosterhjem har også gått på bekostning av utvikling av institusjonstilbudet for utsatte barn og unge. Dette medfører at mange barn ikke blir utredet godt nok. Fosterhjem kan være et godt tilbud for mange, men mange har så store relasjonsskader at fosterhjem ikke er rustet til omsorgsoppgavene. Det er altså ikke slik at fosterfamilie alltid er det beste alternativet. Mange fosterhjem sprekker når familien ikke klarer belastningene.

Alle større offentlige utredninger de siste 15 årene som har omhandlet barnevernet, har konkludert med at det trengs en kompetanseheving og utvidelse av utdanningene til barnevernet (St.meld. nr. 40 2001-2002, NOU 2009:8, meld. St. 13 2011-2012, Prop. 106 L 2012-2013). Kunnskapsbehovene i barnevernet har økt de siste årene, og det er bekymring for kvaliteten på kompetansen og målsettingen om et kunnskapsbasert og likeverdig barnevern over hele landet. Det er i dag ikke kvalifikasjonskrav til en saksbehandler i barnevernet, i motsetning til innenfor skole- og helsevesenet. Samtidig må de ansatte sikres veiledning, systematisk kompetanseheving og faglige karriereveier slik at de og kompetansen blir værende i barnevernet. Det trengs effektiv og god ledelse som er i forkant og har virkemidler for å støtte opp om de ansatte i den vanskelige yrkesutøvelsen de har.

Det er anerkjent at å jobbe i det kommunale barnevernet er noe av det vanskeligste yrket en kan ha. I forslaget til barnevernsreform trekkes det fram områder og målgrupper som barnevernet har utilstrekkelig kompetanse om. Det gjelder saker som omfatter sped- og småbarn, barn utsatt for vold og seksuelle overgrep, barn med sammensatte og helserelaterte vansker og barn med etnisk minoritetsbakgrunn. I den siste tiden har utfordringer med internasjonale barnevernssaker med tilknytning til flere land også dukket opp.

I Norge har barnevernet som samfunnsmandat å sikre alle barn en god oppvekst. Barnevernet er helt avhengig av tillit og legitimitet i befolkningen, og støtte fra politisk hold hvis de skal kunne utføre sitt arbeid med å hjelpe utsatte barn og unge. Det må derfor komme tydelige kompetansekrav i barnevernloven for å arbeide i barnevernet.

Dagens sosialfaglige utdanninger gir ikke nødvendige muligheter for fordypning og spesialisering. Grunnutdanningene som skal kvalifisere for arbeid i barnevernet må utvides til en femårig profesjonsutdanning, som er helt nødvendig for å sikre kompetansebehovene i et komplekst barnevern. Det mangler en politisk vilje til å ta grep om barneverns- og utdanningspolitikken. Statsrådene Solveig Horne og Torbjørn Røe Isaksen mangler en politikk og tiltakene overfor de utfordringene dagens barnevern har.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook