I Norge er det et vidt spekter av syn på abort, fosterdiagnostikk og fosterets verdi gjennom svangerskapet. Heller ikke vi som skriver dette har sammenfallende syn.

Mange er tilfreds med dagens kompromiss, der kvinnen bestemmer selv uten å måtte oppgi grunn fram til og med uke 12, men må søke abortnemnd og begrunne valget deretter. Ordningen vekter kvinnens interesser og hensynet til fosteret, som får økende vern i takt med svangerskapets varighet.

Men også fra dette perspektivet har dagens abortlov to viktige svakheter som bør rettes opp.

1. Fosterreduksjon av friske fostre bør forbys. Da loven ble utformet på 70-tallet var såkalt fosterreduksjon – prosedyren der man reduserer antall fostre i et flerlingsvangerskap – ingen aktuell problemstilling. Navnet tilslører at det her er snakk om selektiv avliving av et eller flere friske fostre under en pågående graviditet. Dette er risikabelt for gjenværende fostre (selv om det, hvis det går bra, reduserer risikoen som hefter ved ethvert flerlingsvangerskap).

Stortinget har ikke tatt stilling til «tvillingabort» og Norge er i dag eneste land i Europa som offentlig praktiserer «selvbestemt» fosterreduksjon. Lovens smutthull bør tettes – fosterreduksjon av friske fostre bør eksplisitt forbys.