ULIKHET INSPIRERER: I de fleste europeiske landene er innvandrernes talentfulle etterkommere overrepresentert i fotballen. Men ikke i Danmark, skriver Carsten Jensen. Her illustrert med Kylian Mbappé i forbindelse med VM-finalen i Moskva. Foto: William Volcov / REX / Shutterstock / NTB Scanpix
ULIKHET INSPIRERER: I de fleste europeiske landene er innvandrernes talentfulle etterkommere overrepresentert i fotballen. Men ikke i Danmark, skriver Carsten Jensen. Her illustrert med Kylian Mbappé i forbindelse med VM-finalen i Moskva. Foto: William Volcov / REX / Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

VM:

Fotball er en multikulturell sport

Frankrike og Kroatia kom til finalen i VM. Belgia og England røk ut i semifinalen. Verdenseliten i fotball er europeisk. Eller er den egentlig det?

Meninger

Er det ikke innvandrernes barn som bringer Europa til toppen av VM? 17 av de 23 franske landslagspillerne er barn av innvanndrere. Halvparten av det franske og belgiske lagets spillere kan spore anene sine tilbake til Afrika. England har spillere med foreldre fra Jamaica og Nigeria.

De avgjørende duellene på banen i semifinalen mellom Frankrike og Belgia ble utkjempet mellom etterkommere av afrikanske innvandrere. Og det er, skriver Washington Posts Ishaan Tharoor:

«et vitnesbyrd ikke bare om hvor multikulturelle disse samfunnene er, men også om motet og besluttsomheten som finnes blant Europas innvandrere, som kjemper seg fram til suksess på tross av den motstanden og gjennomførte diskrimineringen de møter på over alt.»

Den belgiske stjernespilleren Romelu Lukaku har sagt at når han er med på å vinne en kamp blir han kalt en belgisk stjerne, men når laget taper blir han alltid minnet på sin kongolesiske bakgrunn.

Han har skrevet en veldig personlig artikkel om kombinasjonen av sinne, familiefølelse og ambisjoner som tidlig førte ham inn i fotballens verdenselite. Den bør leses av alle som vil vite noe om hva som rører seg i de unge mennene i Europa, som på grunn av hudfarge, navn og bakgrunn altfor ofte blir forhindret i å utfolde talentene sine.

Det er både sinne og lengsel etter fellesskap i Lukakus dypt bevegende beretning. Han vokser opp i stor fattigdom, der elektrisiteten og varmtvannet ofte forsvinner fordi de ikke har råd til å betale regningene. Som seksåring ser han sin mor vanne ut melken og slår fast at det er han som må redde familien.

Som ung spiller møter han hele tiden skepsis fra de andres spillernes foreldre, som forlanger å få se id-kort. «Hvem er han? Hvor kommer han fra?» er spørsmålene som hele tiden følger ham, og han sier selv at et killerinstinkt vokser fram i ham. Men han transformerer dette instinktet til energi og målbevissthet på banen.

I dag spør ingen hvem Belgias mest berømte fotballspiller er. Og så skriver Lukaku noe interessant. «Alle kjenner navnene våre». Hvorfor navnene våre? Hvorfor omtaler Lukaku seg selv i flertall? Fordi han ikke bare tenker på seg selv, men også på slekten sin, moren og faren, og ikke minst bestefaren i Kongo, som han alltid var nært knyttet til.

«Jeg er belgier,» sier han også med stolthet. Men Lukaku er mer enn det. Han har flere identiteter som han lever og dribler med, slik han gjør med fotballen på banen.

Jeg spiste middag med to brødre med afghansk bakgrunn, som begge hadde gjort den samme skuffende erfaringen innen fotballen. Som unge var de store fotballentusiaster med potensial til at bli stjerner, men begge ble frosset ut av klubbene sine med begrunnelser de ikke nølte med å kalle rasistiske.

Igjen og igjen ble spillestilen deres, som var individualistisk og pågående, avvist som fremmed for den danske lagånden. Når en etnisk dansk spiller dyrket nøyaktig samme stil ble han derimot framhevet som en «fighter».

Den danske forskeren Martin Treumer Gregersen bekrefter bildet i boken «Hvorfor har vi ikke en Zlatan i dansk fodbold?» De danske trenerne ser selv problemet, men fortsetter likevel å snakke om viktigheten av at spillerne tilpasser seg dansk kultur.

I de fleste europeiske landene er innvandrernes talentfulle etterkommere overrepresentert i fotballen. Men ikke i Danmark.

Og kanskje snart heller ikke i Sverige, den legendariske Zlatans fedreland, der nå også fotballhelten må høre på anklager som kunne vært inspirert av den danske janteloven. Det påstås at spillestilen hans er egoistisk og usolidarisk. Og da Jimmy Durmaz forårsaket et frispark i en avgjørende VM-kamp mot Tyskland ble resultatet en shitstorm på sosiale medier med drapstrusler og rasistiske beskyldninger.

Spilleren, som har syriske foreldre, ble beskyldt for å være selvmordsbomber. Landslaget backet ham opp og ga rasistene langfingeren, men spørsmålet gjenstår om det er Jimmys navnefelle Jimmie Åkesson, og fremgangen til partiet hans Sverigesdemokraterne, sin dårlige ånde som nå også puster fotballen i nakken.

Hør på den franske ungdomstreneren Antonio Riccardis ord om ballgeniet Kylian Mbappé, som han oppdaget i en av de trøstesløse franske betongforstedene som har skapt så mange fotballstjerner.

Mbappé gjorde alt bedre, hurtigere og hyppigere enn sine jevnaldrende, sier Riccardi i et intervju. - Jeg ba ham aldri om å slutte å drible. Hvorfor skulle jeg det? Riccardi vet noe danskene gjør alt for å benekte. Ulikheter inspirerer, både i fotball og i samfunnet. Nasjonalisme og ensretting, også blant fotballspillere, er oppskriften på nederlag.

Kanskje vil VM i fotball i Russland 2018 en gang i framtida ikke bli husket for hvilke land som led nederlag eller seiret, men for at det var nasjonalismen som tapte og de multikulturelle lagene som vant.