Fotball i Europas siste diktatur

I DAG SPILLER Norges fotballandslag mot Hviterussland. TV-seere landet rundt vil heie frem våre elleve modige menn, lykkelig uvitende om at våre atleter spiller fotball i Europas siste diktatur. Hviterussland kan reformeres til et fritt land, og vi ønsker å sparke ballen videre til den demokratiske verdens politikere. Hviterussere selv forteller oss daglig at ord ikke har noen betydning, og at tiden er overmoden for handling. Der er det en kamp som er viktigere enn VM - nemlig presidentvalget 16. juli neste år. Siden 1994 har Alexander Lukashenko styrt Hviterussland på en stadig mer totalitær måte. Meningsmotstandere og demonstranter er heldige om de unngår å bli banket opp før de fengsles, og ved forrige valg fant OECD - i den grad de hadde tilgang til valglokalene - 54 alvorlige punkter som må forbedres. Historien er på ingen måte unik, men likevel har ikke den demokratiske verden løftet en finger for å gjøre ord til handling. Dette samtidig som opposisjonen sårt trenger hjelp. Den er modig, men svekkes for hver dag som går. Hele 1500 demokratiforkjempere ble fengslet i 2004, og regjeringen nekter nå utreise for profilerte opposisjonspolitikere. Mange journalister og politikere, inkludert amerikanske senatorer, får ikke innreise i Hviterussland. Pressefriheten i landet er minimal og meningsmålinger eller politiske ytringer får ingen plass i dagspressen. Dermed får ikke opposisjonen kommunisert med folket og innbyggerne får ikke se alternativer til det styret de faktisk lever under. Apatien er rådende.

ET ANNET ASPEKT er at regimet i det siste har yppet til konflikter utenfor sitt eget land, blant annet med jevnlig undertrykkelse av den polske minoriteten i landet, noe som skapte gnisninger med Polen. Slike konflikter vil fortsette så lenge dagens regjering eksisterer. Vanlige folks rettigheter er svært innskrenket, og kun et demokratisk regime kan gi et nytt håp for Hviterussland. Omverdenen må snart innse at økonomiske relasjoner med det diktaturet ikke kan føre til annet enn en sterkere president. Enkelte tiltak er gjennomført, men Lukashenko kan i likhet med andre diktatorer ikke fjernes med ord alene. Regimet virker sterkt, men ifølge hviterussere selv kan regimet fjernes med et internasjonalt samarbeid. Først og fremst må EU og USA gi ubetinget støtte til demokratiske alternativer, hjelpe opposisjonen økonomisk og innføre sanksjoner med fokus på handel. EU som er Hviterusslands største handelspartner, har en spesiell del av ansvaret. EU står nå for 44 % av handelen med Hviterussland, altså hviler en betydelig andel av landets økonomi på unionsmedlemmene. For selv om økonomien i Hviterussland på et vis er stabil, er den på kanten av stupet. Økonomien kan fort gå i oppløsning. Regimets fabrikker produserer mange flere varer enn det er marked for, noe som holder arbeidsledigheten nede. Resultatet er at økonomien skakkjøres, men Russland, Kina og EU har sørget for at boblen ennå er hel...

KINA HAR i det siste uttrykt ønsker om å øke handelen med Hviterussland. Engasjerte hviterussere ser selvsagt ikke på sterke forbindelser med Kina som et skritt i riktig retning, og det skal ikke mye til før vi har en situasjon med Europa og USA på den ene siden, Russland og Kina på den andre - og et totalitært Hviterussland i midten. Europa og USA må på banen før den økonomiske situasjonen tilspisser seg. For EU har det så lang vært viktigere å opprettholde handelen med det sittende regimet, i stedet for å stille politiske og økonomiske krav for å sikre grobunn for demokrati. Dette må endres. Her må Europa benytte seg av sin unike posisjon - og det må skje så fort som mulig. Lukashenko med sitt nostaligiske forhold til Sovjetunionen, vil veldig gjerne opprettholde et godt forhold til Russland Selv om presidenten gir inntrykk av å være en mann av folket, prøver han samtidig å bagatellisere den hviterussiske kulturarven. Deres eget språk banaliseres i forhold til det russiske språket. Nasjonalflagget er forbudt til fordel for landets flagg under Sovjet-tiden. Hvorfor er russiske kulturtrekk så viktige for Lukashenko? Når han undertrykker sitt eget lands kultur søker han å finne støtte for sin visjon, nemlig å gå i en ny union med Russland.

SYNET PÅ UNION har lenge vært delt i Moskva, selv om det er kjent at Hviterussland lever godt på eksport til Russland: Putin og hans regjering frykter nemlig at et fritt demokrati kan føre til et vestvendt, liberalt Hviterussland, noe som selvfølgelig ikke er optimalt når man ønsker kontroll over nabolandene. Men en enda sterkere tilknytning til Russland er ikke veien å gå for at det hviterussiske folket skal få kunnskap om deres grunnleggende rettigheter, det er heller sterkere bånd til Europa som vil sette en stopper for apatien i folket og erstatte den med et ønske om å gjenvinne demokratiet i sitt eget land. Det siste er blitt enda vanskeligere etter at presidenten gjorde det lovlig å ta i bruk militære virkemidler som panservogner og tunge våpen mot ubevæpnede demonstranter. Valget til sommeren blir en milepæl for Hviterussland. Dristige grep er blitt tatt blant opposisjonspartiene de siste ukene. Av frykt for at bombeangrepet for en tid tilbake skulle blande anti-terrorkamp med politikk, er det blitt enda viktigere for opposisjonen å samles om en felles presidentkandidat. Alexander Milinkevich ble valgt ved en konferanse mandag 3. oktober. Opposisjonen har lagt politiske forskjeller tilside, og funnet sin ene kandidat. Dette har vært utrolig viktig, for hvilke diplomatiske følger vil det ikke ha å om Lukashenko arresterer sin eneste kjente motkandidat? Med ett ansikt utad står opposisjonen sterkere. Det viktigste fram mot valget gjenstår likevel, nemlig å spre informasjon til borgerne. I dag gjøres dette kun ved illegale undergrunnsaviser, men opposisjonen har også lansert en dagsavis. Denne har dessverre ikke mer enn symbolsk verdi, da den trykkes i Russland og ikke kommer til å bli lest utenfor opposisjonsmiljøet så lenge distribusjon er forbudt. Pressefriheten vil være av ufattelig stor verdi når den blir gjenopprettet. Om ingenting gjøres, kan neste års valg føre hviterussisk opposisjon ut av det snevre offentlige rom og tilbake til undergrunnen.

MEDIER OG ORGANISASJONER må legger press på politikerne. Hviterussland trenger friheten som vi tar for gitt, så folket kan gå til valg som i en demokratisk europeisk stat. Når lyskasterne slokkes etter fotballkampen er det viktig at vi ikke glemmer Europas siste diktatur. Ja, Hviterussland kan reddes, men den kampen må starte nå. Neste gang er det sannsynligvis for sent.