KOBLET PÅ: - Mens mange bruker fotball som en kilde til rekreasjon, en mulighet til å lade batteriene etter en hard dag eller uke, er det for supporterne motsatt: de ser ikke fotball for å koble av, men for å koble seg til. Her Rosenborgs supportergrupperinig Kjernen avbildet under 3-1-seieren over Stabæk i fjor. Foto: Hans Arne Vedlog  / Dagbladet
KOBLET PÅ: - Mens mange bruker fotball som en kilde til rekreasjon, en mulighet til å lade batteriene etter en hard dag eller uke, er det for supporterne motsatt: de ser ikke fotball for å koble av, men for å koble seg til. Her Rosenborgs supportergrupperinig Kjernen avbildet under 3-1-seieren over Stabæk i fjor. Foto: Hans Arne Vedlog / DagbladetVis mer

Fotball nytes best stående

I motsetning til i operaen er det de som har ståplassene som angir tonen for hva en fotballkamp er for slags arrangement. De sosiale og kulturelle elitene har ikke klart å etablere noe hegemoni. 

Meninger

Nå når den norske fotballen omsider begynner å rulle igjen, inntar publikum tribunene for å se på. Ikke i samme antall som for noen år siden, men også i år vil trolig en gjennomsnittlig serierunde bli sett av over 50 000 tilskuere, og det bare i toppdivisjonen.

Publikum er av mange slag, og har mange slags motiver, ikke minst i fotball. Flertallet kan best beskrives som tilskuere, de overværer først og fremst det som skjer på banen og responderer eventuelt på det. De kan klappe for gode prestasjoner, løfte på hatten de neppe har hvis hjemmelaget skulle score, og de kan stønne oppgitt over en feilpasning eller en dårlig dommeravgjørelse. For øvrig sitter de nokså stille og konsumerer den smule underholdning kampen måtte by på.

De som kaller seg supportere, avviker fra dette mønsteret. Supportere definerer seg ikke som tilskuere, eller i hvert fall ikke bare som tilskuere. De er like mye deltakere. De overværer ikke bare en fotballkamp, de har som mål å være med å skape den, forstått som et helhetlig ritual hvor det som foregår på banen og på tribunen på en måte forutsetter hverandre. Mange supportere har en usvikelig tro på at trøkket de lager kan påvirke resultatet av kampen. Hjemmelaget skal kjenne at de har folk i ryggen og dermed løpe enda litt mer og fortere, bortelaget skal kjenne atmosfæren som ubehagelig og helst bli handlingslammet. Det er slett ikke sikkert at det foreligger noen slik effekt, men den begrunner likevel mye av det supportere gjør.

Hva skiller ellers selverklærte supportere og den jevne tilskuer? Blant annet at supportere synger mer og lager mer lyd, og at dette bare delvis er avhengig av hvordan kampen arter seg. Sett fra utsiden kan en supportertribune fremstå som en imponerende vegg av lyd, relativt koordinert og enhetlig. Det er normalt også mer farger på tribunene hvor supporterne oppholder seg, og i det hele tatt mer liv og røre.

Jeg tror ikke folk flest, hverken den jevne tribunesliter eller de som foretrekker å se fotball på TV, nødvendigvis beundrer disse miljøene. Men jeg tror likevel mange skjønner at supporterne i mange tilfeller bidrar til å gi fotballkamper en mer minneverdig atmosfære. Slik blir supporterne, ikke i kraft av sitt antall, men i kraft av sin evne til å påvirke stemningen, viktige normsendere for hvordan fotball best bør oppleves. Det vises også ved at klubbene i økende grad oppfatter dem som tydelige interessenter; som stemmer det er verdt å lytte til.

Supporterne skiller seg også fra det øvrige publikum på en annen måte: de står, og de foretrekker å stå. Selv i de tilfellene hvor de faktisk har en stol på plassen sin, står de. Hvorfor gjør de det?

Den praktiske begrunnelsen er at supportere har sang som et viktig virkemiddel, og man synger normalt bedre stående enn sittende. I tillegg kommer at det å stå er et bedre utgangspunkt for å hoppe, som mange supportere også gjør til visse sanger.

Historisk har ståplassene vært de billigste på alle slags kulturarrangementer, og slik var det i fotball også. De billigste plassene befant seg ofte på kortsidene bak målene, og det var der supporterne begynte å samle seg, særlig da ungdomstiden begynte å bli en mer tydelig avgrenset livsfase i 50- og 60-årene. Folk med penger kunne betale seg ut av ubehaget ved å stå, og finne seg et sete. Men slik supporterkulturen har utviklet seg, er det å stå den beste måten å oppleve fotball på. Det kunne vært flaut å ikke ha råd til noe annet enn å stå, men i stedet ble det omtolket til et symbol på høy status på fotballfeltet.

Slik er det knapt på mange andre felt. Operaen selger for eksempel ståplasser, men jeg tviler på at de mest fremskredne operaentusiastene bevisst går for disse plassene. For noen år siden ville Ryanair tilby flypassasjerer ståplasser. Det ville neppe vært noe for forretningsreisende.

Ståplasser i fotball er heller ikke noe for folk som drar på kamp for å pleie forretningsforbindelsene. Men i motsetning til i operaen og på flyet er det likevel de som har ståplassene som angir tonen for hva en fotballkamp er for slags arrangement. De sosiale og kulturelle elitene har ikke klart å etablere noe hegemoni. Hvis de vil bli tatt alvorlig på feltet, må de tvert imot adoptere kodene som supporterne har utviklet. Supporterne kan på sin side snakke foraktfullt om VIP-tilskuere som er mer opptatt av rekesmørbrødene sine enn av å støtte laget, og det samme kan enkelte spillere gjøre.

Kanskje kan fotballkamper best sammenlignes med rockekonserter. Der er også liv og røre blant publikum ofte en forutsetning for en god opplevelse, og liv og røre skapes best om man kan bevege seg, skumpe i hverandre, danse og hoppe.

At supportere foretrekker ståplassene har i tillegg historiske årsaker. Som nevnt er naturligvis ståplassene billigst, og fotballen gir fortsatt assosiasjoner til arbeidsfolk som vil avreagere et par timer etter en hard arbeidsuke, gjennom å skrike, skråle, synge og lufte sine frustrasjoner. Det er denne holdningen som angir tonen for hvordan fotballkamper bør arte seg, og hvordan et godt publikum skal oppføre seg.

Fordi ståplasser er mer fleksible og åpner for en viss bevegelse, legger de også til rette for kollektive uttrykksformer. En sittende tilskuer på et avgrenset og definert sete er et individ, avgrenset fra andre individer. Det legger til rette for en individuell opplevelse. Tilskueren blir da en kunde som betaler for et par timers underholdning, og som kan sette seg mer eller mindre bekvemt ned og konsumere kampen. Folk som finner sitt sete på en fotballkamp, kan føle lettelse hvis de oppdager at setet ved siden av dem er tomt, slik at de for eksempel kan legge fra seg jakka si.

Hvis man står, er man i stedet en del av et kollektiv, og nærheten til andre gir energi i stedet for å tappe deg. Nærheten til andre skaper ikke ubehag, men en følelse av fellesskap. Om det er tomt rundt deg, søker du mot gruppen. Kollektivet er en forutsetning for all den synging, hopping og roping og annen bevegelse som kommer til uttrykk.

For stående supportere er fotballkampen slik både vedlikehold av det de oppfatter som en tradisjonsrik praksis, så vel som en mulighet til å søke mot euforiske opplevelser. Mens mange bruker fotball som en kilde til rekreasjon, en mulighet til å lade batteriene etter en hard dag eller uke, er det for supporterne motsatt: de ser ikke fotball for å koble av, men for å koble seg til. De er mer utladet når kampen er slutt enn når den begynte, enten det endte med seier eller tap.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook