Fotball og dannelse

FOTBALL ER REAKSJONÆRT, fordummende og styrt av grådige kapitalister, og jeg skulle ønske jeg ikke behøvde å vite noe om det, på samme måte som jeg skulle ønske jeg kunne slippe å vite noe om Kosovo, Monica Lewinsky og FrP. Men dersom man vil påberope seg å være et moderne, opplyst og dannet menneske, må man altså sette seg inn i slike ting. Man må vite hva som skjedde da Uruguay slo Brasil i Rio i 1950 og hvem Zinedine Zidane er, så enkelt er det bare.

En ellers svært kunnskapsrik forfatter utbasunerte nylig at han hverken visste, eller innså vitsen med å vite, noe om fotball. Fordi det er kunnskap som ikke gir noen ny innsikt og derfor ikke har noen relevans for menneskeheten. Han bør berømmes for å ha greid å gå ubesudlet gjennom de siste tiårs monomane mediadekning av denne primitive sporten, som noen påstår startet under den franske revolusjonen der menneskemengden brukte nylig giljotinerte hodeskaller som ball. Og på mange måter, ja, på de fleste måter, misunner jeg ham. Altfor mange timer av mitt alt for korte liv ble på '70-tallet tilbragt foran TV som viste brune, gjørmete fotballbaner i engelske byer så luftforurensede at man knapt så spillerne som spilte oppsiktsvekkende kjedelige kamper kommentert av folk med litt under middels ordforråd, litt over middels alkoholkonsum og langt under middels fotballinteresse. Italias snikmord på Brasil under Spania-VM ødela stort sett '80-tallet, og på '90-tallet mottok jeg hat-post fra mine språkskole-foreldre i Brighton etter at Norge med sin opptreden i USA-VM hadde gjort hvalfangsten til en underordnet innvending mot vår nasjon.

KANSKJE ER DET fordi jeg ikke orker å innse at all denne tiden har vært bortkastet, eller kanskje er det fordi det bare er et par plater, et par bøker og noen ytterst få filmer som har greid å løfte meg ut av alminneligheten på samme måte som noen fotballkamper, som gjør at jeg føler, vet, at det er noe viktig og sant der, at fotball ikke alltid er, men av og til kan være, en måte å formidle følelser på som faktisk gir ny innsikt. Og hvis det er sant, er det ikke fordømt ukultivert å ikke vite noe om fotball? Riktig svar er ja.

Likevel, en fotballidiot (en person som ikke vet noe om fotball) som ønsker å kokettere med sin kunnskapsløshet, gjør dette i trygg forvisning om at han ikke risikerer å bli slått i hardtkorn med folk som ikke kjenner til Simone de Beauvoir, Miles Davis eller Stanley Kubrick. At vi i voksen alder tar ned fotballplakatene og i stedet fyller hyllene med bøker vi ikke har lest, forteller noe om hvem vi tror andre ville satt pris at vi eventuelt hadde vært. Riktignok har mange funnet det opportunt å profilere sin fotballinteresse i ly av de siste års halvintellektuelle new-ladism-bølge som har gjort det hipt å lese Nick Hornby, å synge i band med Manchester City-drakt eller å drikke øl med Klanen, men bare så lenge det intellektuelle alibiet ikke mistes av syne. I bunn og grunn bærer de fotballinteressen som dette årets moteplagg, mens de i smug smiler av Arne Scheie og andre som har båret dette dannelsens kors i alle år, i all slags vær.

RUNE SLAGSTAD SIER at å være dannet er å være en faglig kompetent og kritisk samfunnsborger. Hvordan er det mulig uten å ha sett Maradona score verdens vakreste mål mot England to år etter Falklandskrigen? Uten å skjønne hva det betyr når et afrikansk land knuser sine tidligere koloniherrer på fotballbanen? Hva det er som fikk atten brasilianere til å begå selvmord etter VM-finalen mot lille Uruguay på hjemmebane i 1950?

Hva vet man om Spania om man ikke vet noe om fotball? Alfredo Di Stefano, den geniale argentineren, ble kjøpt av Barcelona etter den spanske borgerkrigen hvor Katalonia og Barcelona hadde kjempet mot general Francisco Franco til siste slutt, og fotballstadion i Barcelona var det eneste stedet hvor man under Franco-regimet kunne vise sin motstand ved å svinge det katalanske flagget uten at politiet turde gjøre noe med det. Med Di Stefano på laget skulle Barcelona ydmyke Francos eget lag, Real Madrid. I stedet grep Franco direkte inn, fikk sendt Di Stefano til hvittrøyene i Madrid med løfte om at han skulle returneres til Barcelona senere. Di Stefano gjorde Madrid til historiens beste klubblag og ble selvfølgelig aldri levert tilbake. Jeg var i Barcelona i fjor, der en venn av meg akkurat hadde fått sitt medlemskap i klubben etter fem års ventetid og hadde kjøpt sitt sete på Nou Camp for sesongen. Setet viste seg å være midt i en familie på tre generasjoner som hadde hatt de samme setene i over 15 år. Da han første gang ankom, spurte de hvem han var og bestefar ønsket ham velkommen med de katalanske ordene: «Bienvenido a sufrir- velkommen til å lide.» Den dag i dag synger Barca-tilhengerne på Nou Camp: «Slik- slik vinner Madrid!» Og det handler bare litt om fotball.

PENSJONATVERTEN i Vietnam og barna i flyktningeleirene i Makedonia vet hvem Tore Andre Flo er, men har aldri har hørt om Ibsen og Nansen. Jeg sier ikke at man må like fotball, men man børø- må ø- vite noe om hva som beveger så mange mennesker på denne jordkloden. Under fotball-VM i Frankrike hvilte kameraet et øyeblikk på en person på tribunen og Arne Scheie, ingen utpreget musikkelsker, utbrøt spontant: «Men er ikke det Jagger i ... eh, Rolling Stones?»

Slik snakker en dannet person.