Fotball og fjas

DE ALLER FLESTE

har en oppfatning av fjernsynssport og spesielt de ulike kommentatorene. Programmessig dukket debatten om sportssendinger på fjernsyn også opp under årets europamesterskap i fotball i Portugal.

På grunn av dyre rettigheter og fraværet av norsk deltagelse, satset TV 2 på en beskjeden programproduksjon fra Portugal. Med få reportasjer, kommentering av kamper fra studio i Oslo og lite fotballanalyser, ble TV 2 kritisert for å drive jovialt koseprat uten verken fotballanalytisk eller journalistisk dybde. Kritikerne av TV 2 viser til blant annet Sky Sport, NRK og svensk fjernsyn hvor sendingene er preget av fotballfaglig innsikt, kunnskap, diskusjon, detaljer, scenarioer og grafikk.

Konflikten mellom de forskjellige kodene og konvensjonene for kringkasting av sport har eksistert like lenge som sportsendingene. Motsetningene står mellom naturalisme og konstruksjonisme, mellom formidling og iscenesettelse og mellom tradisjonell journalistikk og underholdningsjournalistikk.

DA CAPTAIN H.B.T

Wakeham startet med sportssendingene for BBC i 1926 la han stor vekt på at formidlingen skulle virke så naturlig, transparent og uanstrengt som mulig. Imidlertid utviklet det seg raskt to retningen for sportskommentering, en realistisk og en underholdende kode som begge refererte til kommentatoren som en aktiv historieforteller.

I The BBC Handbook of 1939 understrekes det at bildene skal fortelle historien selv og at man kan bygge opp spenning og sympatier innenfor de journalistiske kriteriene for objektivitet og saklighet. Denne konvensjonen ble forankret i allmennkringkasternes paternalistiske, opplysende og informative formidlingsperspektiv og dominerer også i dag NRKs sportsdekning. For de Lotbiniere, arkitekten bak BBC's håndbok, var det imidlertid viktig å inkludere den seergruppen som ikke var så sportsinteressert, men som likevel fulgte sportssendingene.

For å nå denne store gruppen av ikke- sportsinteresserte seere, hevdet de Lotbiniere i 1954 at en personlig kommentatorstil med underholdende aspekter var det viktigste elementet i sportspresentasjonen.

ØNSKET OM Å NÅ

seere utover kjernegruppen har blitt det viktigste styringsverktøyet for produksjon av sportssendinger og hovedgrunnen til en økt opplevelsesorientering i konvensjonen. Det har i de siste årene utviklet seg en mer bevisst strategi på å gi tv-seerne noe mer enn hva man kan oppleve på en fotballstadion som tilskuer. Denne «ekstraopplevelsen» gjelder ikke bare i forhold til teknologiske nyvinninger som repriser, flere kamera, slow motion etc., men også i forhold til en mer underholdende, mer fornøyelig og mer lystbetont presentasjon.

I Norge skulle den iscenesettende og underholdende praksisen bli representert av Bjørge Lilleliens radiokommentering på slutten av 1950- tallet. Lillelien hadde lært om kommersiell radio og populærjournalistikk under sin studietid i USA og la stor vekt på at radiosporten måtte være preget av et publikumsorientert underholdnings- aspekt for å forsvare sin posisjon i konkurranse med fjernsyn.

I sin biografi skriver Lillelien: «Vi måtte få en ny, norsk radio. Den måtte bli ledigere, mer utfordrende, mer personlig og mer underholdende hvis mediet skulle ha en sjanse til å overleve». Lilleliens måte å betrakte sport som ren underholdning var svært kontroversielt i en tid hvor allmennkringkastingens rolle var konsentrert rundt folkeopplysning og nasjonsoppbygging.

Lillelien brøt også med den naturlige konvensjonen innen radiokommentering ved å praktisere teknikken «delayed action», det vil si at han alltid hang litt etter hendelsene i sin kommentering. På den måten kunne han «forutse» hva som skulle skje, og bygge opp spenning og intensitet i en fortellende stil uten at lytterne merket det.

LILLELIEN VAR

antageligvis den første i verden som dessuten praktiserte teknikken «plausibly live» da han under prøvelekene i Lake Placid i 1979 bløffet radiopublikummet til å tro at han kommenterte vinnerløpet til Oddvar Brå på direkten, mens han i virkeligheten kommenterte rennet fra en telefon flere minutter etter at 15 kilometeren var over og Brå var gått i mål.

Til tross for at NRK markerer seg som en eksperimentell, nyskapende, orginal og utfordrende kanal på visse områder, framstår sportssendingene til NRK som forutsigbare og konservative. Hovedvekten ligger på et tradisjonelt informasjonsaspekt, preget av en sterk nasjonal entusiasme samtidig som sendingene er sterkt forankret i et ideal om objektivitet og faktaformidling.

I dag er det TV 2 som i all hovedsak prøver å drive «opplevelsesfjernsyn» innen sportsdekningen. Da TV 2 ble startet for over ti år siden var det viktig å markere en viss avstand til NRK innenfor alle sjangre. «Frisk, frekk og folkelig» ble merkevaren til TV 2s sportsredaksjon som tidlig ble et av flaggskipene til kanalen. Både TV 2s dekning av EURO 2004 og EM 2000 faller inn under en kritisk orientert underholdningstradisjon.

I og med at TV 2 hadde stor suksess med å fokusere på Davy Wathne og Jahn Ivar Jakobsens vittigheter, flåsete kommentarer og humoristiske innslag for fire år siden, var strategien også i år basert på å bruke Wathne og Jakobsen som trekkplaster for sendingene.

Å BRUKE KOMMENTATORENE

og reporterne som egne attraksjoner i tillegg til den sportslige konkurransen, er en praksis hentet fra amerikanske sportssendinger, men som forøvrig også Bjørge Lillelien benyttet seg av. Opplevelse og underholdning i sportssendingene er ingen ny trend, men den vil sannsynligvis bre seg ettersom målgruppen ikke er sportsidiotene, men derimot den store potensielle seermassen av ikke sportsinteresserte seere.