Fotball og kommersialisme

VIF OG LYN: Thomas Hylland Eriksen mener det er et paradoks at Vålerenga er mer kommersialisert enn Lyn (Dagbladet 5. november). Jeg vil gjerne ile til med en oppklaring av dette mysterium. Historisk har Lyn vært en sentral representant for det norske fotballaristokratiet, og aristokrater har alltid utvist sterk motvilje mot å blande penger inn i sine noble fritidsaktiviteter. Slik IOC tviholdt på utdaterte amatørregler, tviholdt aristokratene i norsk fotball lenge på at fotball var et morsomt tidsfordriv som ikke skulle profesjonaliseres. For eksempel motsatte NFF seg lenge å betale tapt arbeidsfortjeneste for spillerne i forbindelse med landskamper. Motstand mot kommersialisme er altså ingen iboende egenskap ved arbeiderklassen, det er snarere noe kultureliten kan ta seg råd til.

DET VAR det historiske poenget. Noe annet er selvsagt situasjonen i dag. Kommersialisering handler om flere forhold enn antall effekter som tilbys i supporterbutikken. Så sent som i sommer lyktes det for eksempel Vålerenga-supporterne å få klubben til å justere arrangementet på hjemmekamper slik at sponsorinnslagene ikke dominerte det siste kvarteret før kampstart totalt. Altså et uttrykk for aktiv motstand mot gjennomkommersialiseringen. Det samme gjelder arbeidet for å hindre drakta i å inneholde et utall reklamemerker i alle regnbuens farger. Jeg tror ikke det kan være noen tvil om at Vålerenga her har lyktes vel så godt som Lyn.Få tror at fotballen i dag er noe entydig uttrykk for klasseforskjeller. I denne forstand har selvsagt Hylland Eriksen rett. Det er litt underlig at han legger så mye energi i å motbevise det. En mulig forklaring er irritasjon over at fotballen er ett av få felter hvor det kulturelle hegemoniet ennå ikke er lokalisert i området rundt Marienlyst og Blindern.