SKRAVLETE: I sin nye bok møtes Drillo og Nils Arne Eggen foran en åpen mikrofon - uten å få spørsmål som kunne gitt boka noen nye og interessante perspektiver. 
Foto: Thomas Rasmus Skaug  / Dagbladet
SKRAVLETE: I sin nye bok møtes Drillo og Nils Arne Eggen foran en åpen mikrofon - uten å få spørsmål som kunne gitt boka noen nye og interessante perspektiver. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Fotball uten skudd på mål

Den nye samtaleboka med Drillo og Nils Eggen.

||| ANMELDELSE: Det smerter meg å si det, men fotball er viktig. Om ikke annet, så i kraft av meningen vi mennesker legger i den. Og den er ikke liten.

Det finnes talløse menn i Norge omtrent som meg, som vokste opp med tippekampen på TV og blanke pakker med fotballkort i kiosken.

Når du rev av papiret åpenbarte det seg en verden full av storhet, menn med innbitte ansikter og heroiske drakter og navn som inviterte til å mumles høyt for seg selv: Frank Worthington. Stan Bowles. Joe Corrigan.

Ikke norsk
Dette var den store verden, den egentlige verden, og den hadde ingen forbindelse med den verden som var norsk. Denne verden var stor nettopp fordi den ikke var norsk.

Da avisene brakte nyheten om at nordmannen Einar Jan Aas gikk til Nottingham Forest i mars 1981 visste jeg ikke helt om jeg syntes det var fantastisk eller forferdelig, og da Aas brakk beinet og måtte forlate England etter bare en halv sesong var det som en bekreftelse på noe jeg følte jeg hadde visst hele tida: disse to verdenene kunne ikke forenes, skulle ikke forenes.

Skaperne av nye Norge
Hvorfor mimre om dette nå? Fordi historien om de to fotballtrenerne Nils Arne Eggen og Egil Drillo Olsen - og deres rolle i den norske kollektive bevisstheten - vanskelig lar seg forstå uten denne bakgrunnen: De to atskilte verdenene, den i bunn og grunn idylliske erfaringen av norsk periferi, av å leve i en liten og skjermet verden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tjue år etter Einar Jan Aas var alt forandret: Høsten 1999 knuste Rosenborg med Eggen ved roret Borussia Dortmund 3-0 i Mesterligaen.

Bok Drillo Eggen
Bok Drillo Eggen Vis mer

Året før hadde Drillo tatt Norge til åttendedelsfinalen i VM. At Manchester United vant Mesterligaen i 1999 med tre nordmenn på laget var liksom bare en selvfølgelighet.

Når historikerne engang skal fortelle historien om det moderne Norge vil de forbauses over å oppdage at landet engang på 80-tallet løsnet fra sine fundamenter og langsomt fløt nærmere kontinentet. Og de vil se at det skyldtes oljepengene, og globaliseringen, og a-ha og Bobbysocks og jeg vet ikke hva, men de vil også se at det står to aldrende menn der og haler i tauene, det er Eggen og Olsen, to sære, sure gubber, selve innbegrepet av norsk utakt, sånne folk du er litt flau over å assosieres med i familieselskaper, likevel var det de som brakte verden nærmere oss.

Forspilt mulighet
Det er altså ikke koketteri å påstå at det er to sentrale skikkelser i nyere norsk historie Otto Ulseth har fått i tale i sin nye bok. Boka burde være en enestående mulighet til diskusjon. Dessverre gripes den ikke. Noe av problemet ligger i sjangeren: Samtaleboka er en ny forlagsoppfinnelse fra de siste åra, en form som først og fremst er attraktiv fordi den med minimal innsats fra de involverte gjør det mulig å utgi noe som ser ut som en bok.

Ulseth har tilsynelatende nøyd seg med å sette fram mikrofonen og la båndet rulle. Det er ikke det smarteste valget, i møte med to menn som har snakket tjue år tilnærmet sammenhengende på direkten i norske sportsendinger. Behovet for mer verbal fyllkalk fra Eggen og Olsen føles ikke skrikende. Behovet for gode spørsmål og begrunnet motstand er desto større.

Konsensuskameratene
Dialog fungerer i tillegg best med to parter. Noe av det interessante med Drillo og Eggen er at prosjektet deres har vært pedagogisk og intellektuelt like mye som praktisk. Deres felles ideologi har vært soneforsvaret, disiplinert press og hurtig spill i lengderetningen. Oppgaven har handlet om å overbevise offentlighet og publikum like mye som egne spillere, og de har lyktes med bravur.

Samtidig har de subtile forskjellene mellom deres måter å tenke spillsystem og samhandling på åpnet for en fascinerende tvekamp; en som oftest uuttalt intellektuell rivalisering det finnes få paralleller til i norsk kulturliv de siste årene. Når de nå endelig er samlet for å diskutere direkte, er Ulseths viktigste prosjekt merkelig nok å vise at de aldri har vært uenige. «Mye er ulikt, men det meste er egentlig ganske så likt», slås det fast på vaskeseddelen. Med det inspirerende utgangspunktet tas vi med inn i tekst hvor alt for mye av tiden brukes på at de to slår hverandre på skulderen og sier hvor flinke de har vært.

Katastrofe i England
Sånn får vi også rikelig tid til å observere det som utenfra framstår som deres mest åpenbare svakhet som trenere: selvgodheten. Væpnet med statistikkens og godfot-teoriens brynjer har de to slik de framstiller seg her gått i kamp med en verden full av dumskap og kunnskapsforakt.

I det perspektivet hadde det vært interessant å høre Drillo fortelle mer om hvorfor hans ene år i Wimbledon ble en sånn katastrofe: Den lille, heroiske klubben fra sørvest-London ble aldri den samme etter sitt norske intermesso. Kanskje jeg hadde litt rett likevel, der hjemme på gutterommet: De to verdenene kunne ikke forenes, skulle ikke forenes.