Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fotballbarn og fotballsjefer

Det er tid for et idrettens barneombud.

LSK-MANAGER

Jan Åge Fjørtoft og klubbdirektør Morgan Andersen (Lyn) ønsker å ta et oppgjør med barneidretten, og allsidighetstanken i norsk idrett. Med dette ønsker de ikke bare å ta et oppgjør med barneidretten, men også med idrettens verdigrunnlag. Norsk idrett skal tuftes på positive verdier, som glede, mestring, fellesskapsfølelse osv. Vi vet at medaljen også har en bakside. Internasjonale studier viser at seleksjon ut fra fysisk modenhet starter allerede ved 5-12-års alderen, og gavner de som er født tidligst på året (Musch, 2005, Grondin, 2005 og Peterson, 2004). Grunnproblemet er at slike prosesser også legger grunnlaget for seleksjon videre i systemet. Disse forholdene er spesielt beklagelige når en vet at en må regne med store forskjeller i fysisk vekst og modning i denne alderen.

En av de største utfordringene vi står overfor i dag er den generelle nedgang i fysisk form blant barn og unge. Framfor tidligere spesialisering bør vi lete etter flere varianter for å få økt styrke, koordinasjon, balanse og utholdenhet i de tidligste årene,- gjerne med ball. Å vinne, eller å bli best, kan være noe alle ønsker, men det er måten, prosessen på vei mot målet, som er avgjørende for den helhetlige utviklingen i et livsløpsperspektiv. Ingen blir god alene, det er alltid et miljø av jevnaldrende «bak». Framfor større fokusering på enkeltindividet, slik Fjørtoft foreslår, bør relasjonelle ferdigheter og felleskapsfølelsen styrkes.

DET MEST

kritikkverdige i hele denne saken er den undervurdering som ligger i måten å tenke om barn på. Kulleruds refleksjoner (Dagbladet, 24. 09. d.å.) om barn som gjøres til produkter som skal klarstilles for et marked, er nærliggende. Dette synet reduserer barnet til å være et objekt, og ikke et subjekt med egne ønsker og behov. Visjonen til Andersen er å selge drømmer til barn og ungdom. Han synes å være mest interessert i drømmene til «talentene». Det er disse barna som skal klekkes ut av anstalten, og det vekker en viss uro når de som selger drømmene, tjener penger på at barna får realisert sine drømmer. Hvilken plan B har de for de produktene som lider av skjønnhetsfeil, eller de som får slitasjeskader fordi tempoet er for høyt? Og hva med alle de som spesialiserer seg, men som aldri blir gode nok? Det viktigste i denne alderen er å ha det gøy. Det kan fort bli glemt når talenter skal måles og veies og kameratflokken splittes. Muligens er tiden inne for å tenke et «idrettens barneombud», som kan verne om barns rettigheter til å få en helhetlig utvikling i et godt læringsmiljø, i hvert fall de første årene i organisert idrett.

STATEN INVESTERER

ca. 1 milliard kroner i idretten hvert år. En stor del av dette går til aktiviteter og anlegg for barn og unge. Visjonen for idrettspolitikken er «idrett og fysisk aktivitet for alle». Dette synes fotballsjefene å ha oversett. Som det er vist foran synes det som om midlene hovedsakelig går med på å tilrettelegge for topping i ung alder. Dette gjenspeiler i liten grad en «idrett for alle», og vi mister mange talentfulle barn i prosessen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media