ENORME SUMMER: Emmanuel Adebayor ble lånt ut til Tottenham fra Manchester City, men de subsidierer lønnen hans med 950 000 kroner i uka. «Hvordan er det for en norsk spiller i andredivisjon, med en lønn på 3000 kroner i måneden, å lese om pengestrømmene internasjonalt?» spør Arild Stavrum. Foto: Ben Stansall / AFP / NTB Scanpix
ENORME SUMMER: Emmanuel Adebayor ble lånt ut til Tottenham fra Manchester City, men de subsidierer lønnen hans med 950 000 kroner i uka. «Hvordan er det for en norsk spiller i andredivisjon, med en lønn på 3000 kroner i måneden, å lese om pengestrømmene internasjonalt?» spør Arild Stavrum. Foto: Ben Stansall / AFP / NTB ScanpixVis mer

Fotballen trenger en etisk debatt

Kanskje gir pengegaloppen i fotballen grobunn for at en andredivisjonsspiller lar seg friste av noen titusener for å score et selvmål.

Jeg ga tidligere i år ut krimboka «Golden Boys» fra fotballmiljøet. Et av temaene i den er kampfiksing. Men dette var jo svartmaling av forholdene i fotballen, fikk jeg blant annet høre. Etter de siste dagenes avsløringer har jeg sjelden vært like fristet til å bruke uttrykket, «hva var det jeg sa».

Jeg har selv aldri blitt tilbudt penger for å fikse kamper. Ei heller har jeg vært spesielt interessert i gambling, men jeg vet konkret at det har skjedd, og jeg har stusset på situasjoner i kamper jeg både har sett og spilt.

Første gang jeg hørte om temaet var da en gammel lagkamerat av meg ble proff i en utenlandsk liga. Han ringte meg og sa at neste kamp kom til å ende uavgjort. Det hadde de fått uttrykkelig beskjed om. Jeg trodde det var en spøk, men sjekket selvsagt resultatet. Og ganske riktig. Det ble uavgjort. Jeg ringte kameraten min og han fortalte om kampen. Alle spillerne hadde gjort som befalt, utenom én. Han prøvde desperat å score. Dette ville han ikke være med på. Men i en fikset kamp, der trenerne var med på det, skjedde det uunngåelige. Spilleren ble byttet ut. Det var lite han kunne gjøre fra benken.

Forfatter og tidligere fotballspiller Arild Stavrum.  Foto: Oktober
Forfatter og tidligere fotballspiller Arild Stavrum. Foto: Oktober Vis mer

I 2001-2002 spilte jeg for den tyrkisk klubben Besiktas. Laget er ett av de tre store fotballagene i tyrkisk fotball, med en massiv tilhengerskare over hele landet. I kamper, spesielt på hjemmebane mot mindre klubber, var det omtrent utenkelig at vi fikk straffe imot oss. Inne i egen sekstenmeter, kunne våre forsvarere nærmest overfalle motstandernes spisser, uten at dommeren vurderte å blåse. Dette er et «problem» som mange har hevdet eksisterer. Manchester United har ofte fått spille flerfoldige minutter ekstra overtid når de trengte et seint mål og Rosenborg fikk sjelden straffe imot seg på Lerkendal. Men, i all hovedsak har dette dreid seg om at favorittene, de store lagene, ofte forventes å være best, og kanskje ubevisst har dommerne gitt dem noen fordeler. Det var dette jeg trodde var tilfellet også i Tyrkia.

Så kom korrupsjonsskandalen i fjor. Mengder av tyrkiske fotballedere ble arrestert. En av dem var Tayfur Havatchu, trener for Besiktas, som var kaptein på laget da jeg spilte for klubben. Denne måneden ble Aziz Yildirim, mangeårig president i Fenerbache, dømt til seks år og tre måneders fengsel for utstrakt kampfiksing. Jeg kan ikke vite hva som skjedde med våre kamper, men det siste årets utvikling har fått meg til å gruble mye over det.

Og ikke minst når det nå har nådd norsk fotball. Til og med nedover i divisjonssystemet, hvis de siste ryktene skal vise seg å holde vann. Det må være en utrolig vanskelig sak for et fotballforbund å ta tak i, med de begrensede ressursene som Kjetil Siem, Yngve Hallén og co. har til rådighet. De første forslagene derfra har vært å lage en paragraf i standardkontraktene om forbud mot oddsspill. Men, hvis man først er villig til å ta imot penger for å påvirke resultatet i en kamp, bryr man seg da om det er kontraktsfestet eller ei?

Hvordan er det for en norsk spiller i andredivisjon, med en lønn på 3000 kroner i måneden, å lese om pengestrømmene internasjonalt? Tenk bare på hvor lite protester det er rundt pengebruken til Chelsea og Manchester City. To lag hvis ledere har tatt penger ut fra områder i verden der de absolutt kunne blitt brukt til andre formål.

Se på Manchester City. De kjøpte Emmanuel Adebayor fra Arsenal for 25 millioner pund. Raskt ville de kvitte seg med ham og har seinere hentet Dzeko, Ballotelli, Tevez og Agüero. Spillere som alle kostet mer enn 20 millioner pund stykket. Problemet ble selvsagt at de hadde for mange. Adebayor ble lånt ut til Tottenham, men London-laget hadde ikke rom for lønnen hans innen deres restriktive lønnspolitikk. Tottenham-spillerne sulter riktignok ikke de heller, og Adebayor fikk topplønnen på 70 000 pund i uka. Problemet for City var at spilleren de ville ha vekk hadde 170 000 i uka og endte opp med å sponse 100 000 av lønna hans. Det siste året har derfor klubben betalt nærmere 950 000 kroner i uka for at Adebayor skal spille for en konkurrent. Det er ikke annet enn hårreisende.

Kanskje gir slikt grobunn for at en spiller i andredivisjon lar seg friste av noen titusener for å score et selvmål. Dagens pengebruk i fotballen burde utløst en større etisk debatt, men den virker å utebli. Til fortvilelse for fotballen, som burde vært like uskyldig som min fireårige sønns treninger med KFUM på Ekeberg, men til glede for internasjonale spillesyndikater som tjener rått på det, og forfattere som ønsker stoff til flere kriminalromaner fra fotballen.

Følg oss på Twitter