Fotballens dilemmaer

DEN ITALIENSKE tenkeren Niccolo Machiavelli hevdet at «den som en som i all sin ferd bare ønsker å gjøre det gode vil måtte gå under blant alle dem som ikke er gode». Realpolitikkens far har også satt sine spor innen fotballen, og spesielt i den italienske. Den har vært preget av «realfotball», at målet helliger midlene, at filming og grisete taklinger av motstandere er akseptable så lenge dommerens blikk er vendt en annen vei. Mot denne tenkningen står en nordeuropeisk fotballfilosofi, tuftet på tankegods fra Immanuel Kant. Den bygger på prinsipper om menneskeverd og rettferdighet. Under sommerens EM i Portugal vedkjente den italienske treneren Trappatoni denne forskjellen da han avfeide påstanden om at danske og svenske spillere utilbørlig hadde samarbeidet om å skyve italienerne ut av mesterskapet. «De har sportsmoral der oppe i nord, og gjør ikke slikt», sa den slagne treneren. EM viste oss hvordan fotballen gjenspeiler klassiske filosofiske motsetninger, brytningene mellom det pragmatiske og det prinsipielle, det gode og det rette, det skjønne og det effektive. Dens aktører - spillere, trenere, dommere så vel som tilskuere - møter de eksistensielle og etiske utfordringene ved å være menneske, de vanskelige valgene og begrunnelsene. Den europeiske fotballen er blitt preget av tankeretninger som strekker seg langt tilbake i vestlig idéhistorie. Uten nevnte Machiavelli, ingen Claudio Gentile eller Fransceco Totti, hensynsløse og om nødvendig grusomme spillere som setter resultater foran alt annet. Uten Immanuel Kant, ingen Franz Beckenbauer. sindig og behersket libero i den tyske lagmaskinen. Uten John Stuart Mill, ingen Bobby Moore eller Gary Lineker, britiske gentlemen med sosial samvittighet. Sporene finnes også på andre kontinenter. Uten Platon, ingen Sokrates, brasiliansk midtbanespiller med klokt blikk for spillets mange fasetter.

FOTBALLFILOSOFI ER INGEN spøk. I sommer ble undertegnede invitert av Norges Fotballforbund (NFF) til Portugal for å gjennomføre dilemmaøvelser med ti topptrenere. Ola By Rise, Gaute Larsen, Tom Nordlie og Even Pellerud er blant dem som er inne på det høyeste kursnivået til NFF. Det filosofiske elementet i kurset består i at deltakerne får øvelse i å reflektere over dilemmaer i trenergjerningen, foreta avveininger i situasjoner hvor det ikke finnes noen smertefri løsning. Finnes det tilfeller hvor en trener har rett til å lyve? Hvilke føringer legger prinsippet om fair play på taktikken foran en avgjørende kamp, når laget ditt står i fare for å rykke ned eller bli slått konkurs ved tap? Hvordan håndterer en dobbeltrollen som leder og kamerat? En fotballtrener må kunne leve med motsetninger, akseptere dilemmaene som følger av å lede mennesker. De må være bekvemme med å ta beslutninger som går ut over noen, som gjør tilværelsen tyngre for den som rammes. Dette gjelder alt fra å gi beskjed til en spiller om at det ikke er bruk for ham lenger, til å befinne seg midt inne i skitne, mediestyrte maktkamper. Slike situasjoner kan tappe en person for krefter, gjøre ham handlingslammet, føre til angst og usikkerhet. En trener som skal overleve på toppnivå bør kunne snu dilemmaene og motsetningene til noe positivt, hente energi fra dem, nærmest fryde seg over å befinne seg i en arbeidshverdag preget av konsekvensrike valg.

DEN AMERIKANSKE filosofen Peter Koestenbaum har utviklet en modell for å fange opp de ulike dimensjonene for lederskap. Han beskriver hvordan en leder trenger å finne balansen mellom å være virkelighetsnær og konkret på den ene siden, og visjonær og fremtidsrettet på den andre. Videre er det avgjørende å finne den rette balansen mellom å ha respekt og omsorg for andre personer, og være villig til å ta sjanser, sette i gang aktiviteter som kan komme til å gå ut over noen. Dilemmaer oppstår i konkrete valgsituasjoner hvor en skal avveie respekten for andre mot ønsket om å vinne og oppnå suksess. Skal følge en kantiansk oppskrift og aldri bruke et annet menneske bare som middel for å oppnå noe? Eller skal en driste seg inn på en machiavellisk retning, hvor det er lov for lederen å være grusom hvis det er det som må til for å oppnå resultater? I seminarrommets kjølige refleksjonsfelt er det enkelt å slutte seg til Kant, og sette respekten for andre i høysetet. I kampens hete, derimot, kommer arven fra Machiavelli til sin rett. Fotball handler om å vinne kamper, og det forutsetter at vinnerviljen er sterkere enn ønsket om å ikke krenke eller såre andre.

TIDLIG PÅ NITTITALLET spilte Kongsvinger og Molde en viktig seriekamp på Gjemselunden i Kongsvinger. Hjemmelaget trengte poeng for å befeste sin posisjon i toppen av tabellen, mens Molde sto i fare for å rykke ned, og var desperate etter poeng. Mot slutten av kampen sto det uavgjort. En ball ble spilt inn i Moldes felt. En av forsvarerne deres syntes han hørte dommerens fløyte, og tenkte at det var avblåst for offside. Derfor stoppet han opp, bøyde seg ned og plukket opp ballen med hendene. Dommeren blåste for hands og straffespark til Kongsvinger. Forsvareren hadde hørt feil, dommeren hadde ikke blåst for offside. Kanskje var det en tilskuer som hadde blåst i en fløyte. Moldes trener Åge Hareide oppfattet situasjonen raskt, og stormet bort til sin kollega Even Pellerud på Kongsvingerbenken. Der appellerer Hareide til Pelleruds sans for rettferdighet. Moldespilleren har ikke gjort noe galt, sier han, så Kongsvinger bør vise alminnelig god sportsånd og sette straffesparket utenfor. Det er ikke slike situasjoner som bør avgjøre en fotballkamp. Pellerud lytter, tenker seg om, og bestemmer seg for at straffesparket skal settes i mål. Kongsvingers faste straffesparkeksekutør nøler, han er en hedersmann som har forståelse for Moldes argumenter, men han gjør som treneren sier og setter ballen i mål. I ettertid angrer ikke Pellerud på beslutningen, selv om han har måttet tåle kritikk for den, både fra Hareide og andre. I seminarrommet i Portugal smiler han skjevt å sier at han nok er machiavellisk i sin trenergjerning, og ville gjort det samme om situasjonen skulle oppstå igjen. En kantianer vil så spørre ham om det er slik han vil at andre skal oppføre seg mot ham. Følger han ikke den gyldne regel, den som sier at du skal gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg? Her kan Pellerud støtte seg til sin italienske ledestjerne innen filosofien, og si at tilværelsen er slik innrettet at mennesker opptrer med begrenset godhet, at den som forsøker å være gjennomført god og edel i et samfunn av mindre gode individer, vil gå til grunne.

PELLERUD UTTRYKKER en unorsk innstilling gjennom å stå for et slikt valg. Nordmenn synes å tenke om seg selv at de ville ha opptrådt godt og redelig, selv i en trengt situasjon hvor det ville ha en personlig kostnad å gjøre det. Men hvordan er det i kampens hete? Fotballen gir oss en rekke eksempler på moralske valg, på avveininger som skal foretas i løpet av noen få sekunder, hvor det står om seier og suksess, og om prinsipper. En trener på høyt nivå må kunne leve med motsetningene, ja til og med glede seg over dem og hente krefter fra dem.