Fotballens godbok

Den stakkars mannen

Allerede i oppvarmingskapitlet, det som andre ville kalt forordet , siterer Nils Arne Eggen fra Kielland når han forklarer hvorfor han har skrevet bok: «Thi der laa ham virkelig noget paa Hjerte!»

Etter snart 40 år som fotballtrener har Eggen mye på hjertet. Hans bok er en pedagogisk, psykologisk, sosiologisk, politisk og, ikke minst: en litterærkulturell lærebok for alle som ønsker å nå sine mål, enten de er spillere eller bedriftsledere.

ROSENBORGS UTKLASSING av Tysklands beste lag tirsdag kveld og lagets suksess de siste 12 årene er et fotballeventyr. Fra null i likviditet for seks år siden har klubben nå rundt 200 millioner kroner i banken. Takket være prestasjoner som har holdt klubben i Champions League siden 1995 og salg av egne spillere til utenlandske klubber.

Det moderne Rosenborg er historien om hvordan Nils Arne Eggen og spillerne hans har klart å utvikle en fotballklubb basert på en kultur og en filosofi som har imponert en hel fotballverden. Men det fine med Eggens bok er at han ikke legger skjul på at historien kunne fått en annen utgang.

For den guttegjengen som i 1917 stiftet klubben Odd, oppkalt etter forbildet i Skien, hadde ingen ambisjoner utover spill mot andre gutteklubber i Trondheim. På 80-tallet var det fortsatt ikke mer enn i underkant av 100 voksne medlemmer. Klubbens tilknytning til arbeidermiljøet var preget av et kjennetegn som fortsatt er tydelig i brakka på Lerkendal: folkelighet .

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da klubben var ferdig med «den arkeologiske perioden» som Eggen kaller åra 1917- 59, var det plutselig en gjeng unggutter som var så talentfulle at de i 1960 spilte seg opp i Hovedserien og vant norgesmesterskapet. Det ble gjennombruddet, Troillungan var i gang! Den entusiastiske juniorlandslagsspilleren Eggen hadde meldt overgang fra Orkdal og sammen med lagkaptein Kåre Rønnes, Eldar Hansen m.fl. ble ungdommene på dette laget viktige for klubbens utvikling både som spillere, trenere og ledere. Rosenborg har hele tida vært en spillerstyrt klubb, det vil si at de har vært bevisste på å utnytte spillerne i apparatet rundt klubben også etter at de har lagt støvlene på hylla.

Troillungan erobret trønderriket med «uforbeholden angrepslyst med lettbeint kortpasningsspill av teknisk gode enkeltspillere i stor bevegelse... Vi hadde ikke navn på det som ble gjort på banen den gangen, vi bare gjorde det,» skriver Eggen, som selv fikk kjeft av kaptein Rønnes da de trente mellom landingene i enden av flyplassen på Lade på grunn av sine mange ukontrollerte klareringsspark: - Hær spælle vi baillen te' nærmeste kvit!

HVA ER DET NILS ARNE EGGEN HAR som ingen andre har?

Selv vil han garantert fnyse av et så dumt spørsmål, men noen helt spesielle egenskaper må mannen ha. Det er mange personer i oppvekståra på Fannrem, studier i Oslo og livserfaring som har formet Eggen til det unike mennesket han er, hans temperamentsutbrudd og avsporinger til litteratur, filosofi og politikk er ganske enestående til en fotballtrener å være.

Men det er en pedagogisk evne som skiller lektoren fra øvrige trenere: Han klarer raskere enn andre å innføre sin læringsmodell, fra teori og forklaring til motivasjon og praksis.

Se på resultatene! I sitt første trenerår for Rosenborg, i 1971, oppnådde han dobbeltmesterskap. Da han plutselig gikk til kriserammede Moss i 1986, sørget han for opprykk og seriemesterskap på to år! I tillegg har han tre ganger måttet overta Rosenborg på grunn av konflikter og sportslig krise - hver gang med lykkelig utgang.

NÅR HAN DE SISTE 12 ÅRA har fått jobbe med å utvikle laget, er det altså blitt ti seriemesterskap og fire cupmesterskap (snart fem?) i tillegg til Champions League-deltakelse siden 1995. Riktignok hadde han et hvileår i fjor, men selv Trond Sollied vil vel innrømme Nils Arne Eggen mye av æren det året også. Et av Eggens mange postulater lyder slik: «Du er ikke dyktig hvis du ikke kan bruke dyktigheten din til å gjøre andre dyktige!» Det er laget og kollektivet som er viktig, ikke den enkelte spiller eller trener. Hele samhandlingsprosessen handler for Eggen om å utvikle enkeltindividet, gjerne eneren , slik at vedkommende gjør kollektivet enda bedre. En fotballspiller er nemlig ikke et produkt av seg selv, men et produkt av laget. Derfor kan Rosenborg vinne selv om de hvert år selger sentrale spillere og får inn nye. Eller om Eggen tar seg et hvileår og lar assistenten overta roret.

Eggen skrev boka ferdig før John Carew kom til Rosenborg, men tankene på ungguttens forvandling som spiller da han flyttet fra Oslo og Vålerenga til Trondheim og Rosenborg, får sin forklaring når du leser trenerens vektlegging av hvilke psykologiske og sosiale egenskaper som må dyrkes for at du skal gjøre laget enda bedre. Carew fikk umiddelbart føle godfoten i Rosenborg.

Når Nils Arne Eggen skriver om sine postulater og filosofiske og kulturelle fundamenter for sin trenergjerning, lyder det enkelt og selvfølgelig, men fordi han er så sammensatt i sine referanser til alt fra konfucianisme og japansk overtro til atferdspsykologen Skinner i tillegg til en rekke norske og utenlandske forfattere, blir budskapet allment og interessant. Også i forhold til lederrollen har han bestemte oppfatninger. Han skriver f.eks.: «Moderne prestasjonsgrupper trenger altså ikke det en vittig tunge kalte for Jesus-ledere: Alle vet hvem de er, men ingen har sett dem! Prestasjonslederen kan bare befeste sin posisjon og autoritet gjennom tilstedeværende dyktighet.»

Og Nils Arne Eggen er til stede - på mange måter vil det være fristende å si at det er han som er Rosenborg. Hva hadde laget vært uten ham? Noe svar på spørsmålet får vi ikke før han setter seg på tribunen, men for oss andre er det et tankekors.

NOE AV DET BESTE ved denne boka er at Eggen gir oss hele sin tankegang. Den såkalte godfot-teorien har overføringsverdi til de aller fleste arenaer utenfor fotballbanen, men hvor stor verdi den har, vet vi lite om. Å lede et fotballag med 20 spillere som alle kjemper en kamp for å bli best i verden og har en millionbonus som gulrot, er noe helt annet enn å lede en bedrift.

En klar svakhet ved boka er de mange gjentakelsene av typiske Eggen-uttrykk som f.eks. «iboende komplementære og relasjonelle ferdigheter». Boka bærer preg av at fotballens Erasmus Montanus ikke lar seg redigere, noe han heller ikke legger skjul på i siste kapittel der han innrømmer at «medspiller» Sverre M. Nyrønning ikke har lyktes i sine mange forsøk på å holde Eggen i flytsonen .

DETTE ER MER EN LÆREBOK fra lektor Eggen enn en biografi. Han er best når han forteller om oppvekståra på Fannrem i Orkdal sammen med kamerater som Arve Solstad og Ola H. Metliaas - og om sine opplevelser på fotballbanen, men de drukner litt i alle læringsetiske prinsipper og modeller om prestasjonsframgang. Boka har fått et snodig språk der a-endingene og noen nynorske ord sammen med dialektuttrykk gjør det lettere «å høre» Eggen, men samtidig - Eggen uten dialekt er en kastrert Eggen.

Det er knapt noen person som er blitt så mye sitert og omtalt de siste 20 årene, men selv griper han bare tak i to konflikter: spilleropprøret i 1993 og kemnersaken i 1992. Kemnersaken endte som kjent med bøter og fradømmelse av tillitsverv, men Eggen slår tilbake og hevder at Rosenborg ble brukt for å statuere et eksempel på dårlig regnskapsførsel i idrettslag. En av dem som ble hardest straffet var Eldar Hansen. Eggen mener hans gamle venn fortjener æresplass på skryteveggen i brakka!

Da spillergruppa ikke orket mer av Eggens kjefting og allviterrolle året etter - til tross for at de vant seriemesterskapet dagen før de gjorde opprør - har det selvfølgelig sammenheng med at det hadde gått ei kule varmt for lenge hos treneren som i denne tida også hadde politi og skattevesen som motstandere. Men Eggen har rett i at både han og klubben kom styrket ut av konfliktene.

Arkitekten bak Rosenborgs hus er Nils Arne Eggen. Takk og pris for at han sa nei til Jagland og Det norske hus!