Fotballens herlige potensial

Rosenborg har trukket Galatasaray i Champions League, og jeg unner alle norske fotballfans turen til Istanbul når bortekampen skal spilles, for å få en liten smak på hva virkelig fotballentusiasme er.

Jeg tror ingen kan si at de vet noe om fotball uten å ha opplevd fotballstemningen og innlevelsen i en tyrkisk fotballkamp. For kort tid siden var jeg så heldig at jeg fikk oppleve landets store hatkamp mellom de to ledende Istanbul-lagene, Galatasaray og Fenerbahce, på TV i et forsamlingslokale i en liten, støvete tyrkisk landsby langt borte fra Istanbuls hete gater. I dette lokalet var mesteparten av den mannlige befolkningen samlet, bestefedre, fedre, sønner og enkemenn, så tett sammen på små pinnestoler at det var umulig å få en side fra Koranen imellom dem. Med løftede hoder i felles tilbedelse til modernitetens universelle Telegud, var de likevel på et finurlig vis splittet i sin tro og tilbedelse til hver sin lokale Gud: Galatasaray eller Fener. Begivenheten var absolutt ikke spesiell, for i ethvert lokalsamfunn i Tyrkia, om det er Mugla, Erzurum eller Ankara, foregikk nøyaktig det samme. I Tyrkia er hele landet splittet i sin kjærlighet til ett av de tre store Istanbul-lagene: Fener, Galatasaray eller Besiktas. Den norske lokalpatriotismen passer dårlig i en ottomansk smeltedigel.

Den som kan avkode det mønsteret som gjør at den mannlige befolkningen over hele landet deler seg i tre for å heie på hver sine farger, kan sannsynligvis få kunnskapen om den tyrkiske nasjonens hemmelighet, dens kaotiske sammensatthet i møtet mellom øst og vest, mellom det verdslige og det religiøse, mellom systemer som ikke virker og menneskelige bånd som er like sterke som mellom neglen og den fingeren neglen sitter på og det menneskemangfold det ottomanske riket overlot den nye tyrkiske nasjonen. Hva gjør at brødre i landsbyer i Kappadokia skilles i sin begeistring for henholdsvis Besiktas og Galatasaray? Eller at far og sønn blir uvenner i Marmaris når Fener slår Besiktas? Denne forvirrede tredelingen av nasjonen danner et skjult mønster som er mer ugjennomtrengelig enn tidligere statsminister Tansu Çillers økonomiske disposisjoner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I vennlighet og sømmelighet mot mine sidekamerater heiet jeg forsiktig på Fenerbahce, som tydeligvis hadde flertallet i det vel hundretalls store mannsfellesskapet jeg hadde begitt meg inn i. Desto enklere ble dette i og med at de gule kanarifuglene i første omgang tok ledelsen med 2- 0. Riktignok etter at den ene tribunen stod i fare for å brenne ned etter bare et par minutters spill, på grunn av alle røykfaklene blant publikum. Dette tok mine kamerater i flokken med stor ro - det var helt vanlig, var deres rastløse kommentar (brannbilene stod like i nærheten, og fikk raskt slukket brannen). Deretter var det 90 minutter med et støynivå som minnet mer om de lavtflyvende tyrkiske jagerflyene over de øst-anatoliske landsbyene på leting etter noen stakkars bortgjemte kurdere med hagla gjemt under den skittenhvite saueskinnsvesten, eller når trafikkstøyen i Istanbul blander seg med låten fra samtlige minareter i byen i en høyere urban enhet.

TV-produceren kjente også sitt bartekledde publikum når han i enhver liten pause fant fram til den kvinnelige delen av fansen (gjerne de med påmalt skjønnhet og blondt hår, for å etterligne de tyrkiske heltinnene i såpe- operaene. Eller kanskje var det nettopp disse heltinnene vi så?).

Først når det ble 2- 1 og deretter 2- 2 bare noen få minutter før dommeren blåste sluttsignalet for hele spetakkelet, kom Galatasaray-tilhengerne fram i full offentlighet i lokalet. Riktignok hadde bølgene på tribunene i Istanbul spredd seg som lokale bølger foran TV-apparatet, idet Fener-tilhengerne reiste seg og hylte når Galatasaray-tilhengerne satt mismodige og nervøse tilbake, og omvendt, hver gang en ball strøk like på utsiden av mål, for å sitere Lillelien, slik at det var mulig å danne seg et visst bilde av det herrelaget jeg var en del av. Men usikkerheten var for stor, i og med at noen nødvendigvis måtte følge med opp, hvis vedkommende satt mellom to som reiste seg samtidig, og noen ville jo reise seg i lettelse, mens andre reiste seg i forbannelse over spillernes udugelighet.

Så først når Hakan kunne utligne til et fortjent 2- 2, så jeg virkelig Galatasaray-tilhengerne inn i hvitøyet, og først da kunne jeg se hvordan en fortvilet lengten etter utligning (og utløsning) slo om i skrikende fanatisme hos enkelte av mennene, idet de delvis vendte seg mot himmelen og delvis mot resten av sine landsbybrødre og skrek ut sin glede over Hakans elegante heading. Like fortvilet var rødmen som spredte seg i kinnene til min sidekamerat, som trodde han kunne vende hjem til familien i stolt seiersrus over å ha nedlagt hovedfienden, men som nå gikk krangler med moren og en søvnløs natt i møte.

Det var i kontrasten mellom disse to, etter at jeg hele kvelden hadde kjent på styrken i det mannlige fellesskapet (hvor det skal understrekes at de fleste var «orta», medium, ikke fanatikere, men fortsatt like gode venner etter kampen som før - hvordan skulle ellers landsbyen kunne bestå?) at jeg ante mulighetene i maskuliniteten. Hvilke muligheter finnes det ikke når en mann hyler sin glede som en ulv over at et fotballag, som han overhodet ikke har noen annen nærhet til enn det rent metafysiske, og som består av hovedsakelig rumenske spillere, spiller uavgjort? Hvordan må ikke denne mannen synge av glede når hans kone, som jo finnes som en fysisk manifestasjon og er fra samme landsby, forteller at hun elsker ham? Eller hvilket omsorgspotensial er det ikke for egne barn, når han mister stemmen i glede over å beskue 11 av sine adoptivbarn leke mange mil borte?

Slik tenkte jeg begeistret over hvilken nærhet og empati mannen ved siden av meg må føle for sine medmennesker når han blir rød i toppen av fortvilelse over at lagkameratene hans mister seieren i siste minutt. Eller hvordan han besitter evnen til å leve seg inn i og dele andres sorg, andres smerte, eller muligens å vise sorgen over tapet av sin egen sønn, når han rives i smerte over at hans favorittgutter spiller uavgjort mot landets beste lag? Disse tankene overbeviste meg om at jeg denne kvelden, som mannsforsker, hadde fått delta i en aldri så liten åpenbaring, og sett noe av maskulinitetens sanne ansikt. Det ansiktet som så ofte gjemmer seg bak lukkede, reproduserte masker og ikke tør komme til syne i redselen for at andre skal se at de egentlig elsker barna sine så høyt, så inn i hampen høyt, at de har lyst til å skrike mot himmelen og de andre mennene rundt seg, eller at de i så sterk hengivelse til den andre tar på seg den sorgen som så altfor mange mennesker i vår verden til daglig erfarer, at ansiktet vrir seg i en rødmende smerte. I en bortgjemt landsby i Tyrkia, med alle de mannlige landsbybeboerne rundt meg, skulder til skulder, kjente jeg på hvor deilig det er å være mann, og hvilke utrolige potensial mannligheten har.