PAPPA:  Fernando Torres ble dobbelt historisk da Spania vant sitt tredje store mesterskap på rad. Her feirer han med barna Nora og Leo. Foto: Reuters/NTB scanpix
PAPPA: Fernando Torres ble dobbelt historisk da Spania vant sitt tredje store mesterskap på rad. Her feirer han med barna Nora og Leo. Foto: Reuters/NTB scanpixVis mer

Fotballfedre

Kynisk framvisning av barna eller ekte familieglede?

Så fort kampen var blåst av og det var klart at Spania hadde vunnet årets EM, løp spillerne bort til tribunen og løftet barna sine inn på banen. Fernando Torres fulgte etter barna bort til målet og lot til å være mer opptatt av deres lek enn at han selv var historisk som første mann som scorer i to EM-finaler på rad.

«Selvfølgelig gjør de dette for å tjene penger,» utbasunerer Trond Blindheim i herværende avis.

Lever man av å tenke kynisk ser man kynisme over alt. Eller som journalist Øyvind Idsø formulerte det på Twitter: «For en rektor ved Markedshøyskolen vil selv det å tørke seg i rævva eller få omgangssyken være bevisst markedsføring.»

Dette kommer for øvrig bare to dager etter at samme Blindheim slo fast i Nettavisen at norsk fotball er for jålete, med for mye fokus på «damer, frisyrer, jet-set liv, John Carews vesker, solbriller og fotballsko,» og at dette bidrar til at det er mindre interesse.

Ikke at det skader imagebygginga til spanjolene når de erstatter testosteronbrøl og svette kropper i hauger over hverandre, med søte barn som stavrer rundt på banen med pappas navn eller tall på drakta.

I Spania er det for lengst vanlig å gå bort til tribunen og hilse på familien når store seirer skal feires. At de koordinert hentet dem ut på banen, er ikke like vanlig. Men å se det som et skritt i feil retning, virker som en overreaksjon. Er det så farlig å inkludere barna i et av de største øyeblikkene i livet?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det har ellers vært nok av skandaler i internasjonal fotball. Vi har lest om spilleren som leide en prostituert som viste seg å være under 18, kapteinen som var utro med lagkameratens kjæreste og flere barslagsmål.

Ingen sport er større blant norske barn og unge enn fotball, og mesterskap skaper nye helter. Alle fotballinteresserte husker spillerne fra det første EM eller VM de fulgte med på. Hvem har noe imot å ha de spanske pappaene som forbilder for barna? I den spanske troppen er det ingen selvhevdende primadonnaer, ingen sutring blant dem som ikke får spille.

Ærlig talt, gi oss heller gode rollemodeller som kombinerer det å prestere maksimalt fysisk og psykisk og å vinne de største turneringene, med å framheve sin rolle som fedre. Det må jo være kjempebra for hæren av oppvoksende fotballgutter å se verdens beste fotballspillere som kjærlige fedre?

Vanligvis er det vi i nord som eksporterer likestilling og deling av omsorgen. Denne papparollen kan vi gjerne importere fra sør.

Det er godt at folk har evne til kritisk tenkning, men det betyr ikke at alt som kan virke formildende der det ellers er store penger i omløp, nødvendigvis er falskt. Og det er nok av dårligere forbilder.

Følg oss på Twitter