Fotballfilosofi og innovasjon

I FORBINDELSE MED den kommende innovasjonsmeldingen hevder næringsminister Dag Terje Andresen at regjeringens innovasjonspolitikk er lagt opp etter Nils Arne Eggens Godfoten-filosofi. Ministeren mener at det å følge Nils Arne Eggens Godfoten-filosofi innebærer at Norge skal satse der vi er best. Det er tre viktige temaer som må trekkes inn for å forstå både den Eggenske (og også den Drilloske) fotballfilosofi og innovasjonspolitikken: Individuelle ferdigheter, gjennombruddshissighet og organisering. Dessuten har det vist seg å ikke være uvesentlig hvem som leder laget.

Individuelle ferdigheter vil alltid være en grunnleggende forutsetning for å skape god fotball, men det er også avgjørende i innovasjonspolitikken. I Norge har det de siste årene vært en økt aksept for at det må satses på de beste forskningsmiljøene (gjennom Sentre for Fremragende Forskning og satsingen på yngre forsker) og innovasjonsmiljøene (Sentre for Forskningsdrevet Innovasjon). Samtidig har de siste årenes internasjonale evalueringer av norsk skole vist at vi ikke er så gode som vi trodde, en opplevelse norsk klubbfotball også har hatt i de senere års europacup’er.

Drillos tanker om ekstreme ferdigheter brakte fram Jostein Flo – fyrtårnet fra Stryn. I innovasjonssammenheng trekkes det fram hvordan ekstrem norsk kompetanse har lagt grunnlaget for fyrtårn som REC og Telenor. Men uten Stig Inge Bjørnebye hadde ikke landslaget hatt den samme nytten av Jostein Flo. Uten Bjørnebye – ingen Flo-pasning. På samme måte må forskningen legge ”pasninger” i form av resultater, kunnskap og ideer. Et bunnsolid forskningssystem må ligge til grunn for at bedriftene kan omsette ideer og kunnskap til verdiskapning. Dette er en av regjeringens svakheter så langt: Satsingen på forskning og kunnskap er ikke kraftfull nok og ikke helhjertet. Hvileskjær skaper ikke grunnlag for gode pasninger fra forskning til innovasjon.

Breakdown, gjennombruddshissighet og bevegelse i lengderetning er kjennetegn ved både Eggen og Drillo. I innovasjonspolitikken handler dette om å sørge for at veien fra et forskningsresultat til verdiskapning i et marked foregår fort og effektivt. Her svikter det på flere områder: Gründere er fortsatt uten rettigheter i Norge, til tross for denne gruppens bidrag til verdiskapningen både gjennom skatter og innovasjonskraft; finansieringsmulighetene for bedrifter i oppstartsfasen er alt for svak; det er liten respekt for patenter og immaterielle rettigheter og mange, spesielt regjeringen, gir utydelige signaler om det er greit eller uønsket at bedriftene tjener mye penger. Det er heldigvis lyspunkter: Synliggjøring av ideene fra universiteter og høyskoler har blitt mye bedre de siste årene, og flere såkornfond har kommet på plass.

Det aller mest sentrale i Eggens Godfoten-tankegang er likevel ikke de individuelle ferdighetene. Det er organisering og samhandling som virkelig skapte suksess for både landslaget og Rosenborg: Spillerne på Rosenborg har en sterk forutsigbarhet for hvordan medspillerne opptrer. I et innovasjonssystem er det viktig med samarbeid ut fra en klar arbeidsfordeling og rolleforståelse. Regjeringen vil hevde at samspill er høyt prioritert. Problemet er at i praksis er regjerings politikk innrettet på å hevde prinsippet om det offentliges overlegenhet, og ikke på å fremme samspill. Dette gir seg utslag i favorisering av offentlige aktører på beskostning av private, ensidig fokus på universitetenes forskning, og i mangel på forståelse for hvordan næringslivet virker (innstrammingen i SkatteFUNN-ordningen er et godt eksempel).

Svakheten til både Rosenborg og landslaget har vært at når motstanderen har klart å demme opp for breakdowns og løp i bakrom blir det avslørt mangel på variasjon og fantasi i angrepsspillet. Regjeringens politikk kan få samme effekt på innovasjonspolitikken. En overdreven tro på at det som er offentlig og statlig eid er viktigere enn privateid virksomhet kan føre til for liten variasjon i næringslivet. Regjeringen er mer opptatt av støtteordninger enn å sette bedriftene i stand til å klare seg selv på internasjonale konkurransearenaer. Uten en rik flora av forskjellige bedrifter vil mye innovasjon gå tapt. Spesielt innefor helse og utdanning er regjeringen lite interessert i å slippe til et mangfold av aktører. Til syvende og sist er det spillerne på banen som avgjør kampen. Da må regjeringen rette inn innovasjonspolitikken mot næringslivet. Opprettelsen av nye offentlige byråkratier skaper ikke økt innovasjon.

De fleste norske fotballtrenere er tilhengere av soneforsvar, kollektiv organisering og gjennombruddshissig fotball. Og alle er enige om at bedrede individuelle ferdighetene må skapes fra ung alder. Likevel ender ikke serien uavgjort. Over tid har det vist seg at det spiller en rolle hvem som leder et lag selv om fotballfilosofien er den samme. Dette er kanskje regjeringens alle største utfordring: Verken statsminister Jens Stoltenberg, SVs partileder Kristin Halvorsen, eller Sps leder Åslaug Haga har markert seg som ledere for kunnskap og innovasjon. Innovasjonslaget trenger en sterkere ledelse for å nå opp i fremtidens kvalifiseringer.

Satsingen på forskning og kunnskap er ikke helhjertet.