Filming!: Hele problemstillingen om fotballspilleres etikk og moral har fått et syklig preg, skriver Vegard Skjervheim, som vakte oppsikt med kronikken «En ?trygdesnylters? bekjennelser». Bildet viser Italias Mario Balotelli etter et ekte eller uekte sammenstøt med en spansk spiller.
Filming!: Hele problemstillingen om fotballspilleres etikk og moral har fått et syklig preg, skriver Vegard Skjervheim, som vakte oppsikt med kronikken «En ?trygdesnylters? bekjennelser». Bildet viser Italias Mario Balotelli etter et ekte eller uekte sammenstøt med en spansk spiller.Vis mer

Fotballmoralismen

Er man et dårlig menneske hvis man filmer på fotballbanen?

Forrige helg ble fotball-EM i Polen og Ukraina sparket igang, med de konsekvenser det får for den nasjonale fotballinteressen. Ethvert mesterskap leder til økt oppmerksomhet hos den jevne befolkning, selv folk uten det store engasjementet for sporten pleier gjerne å se en kamp eller tre. Med denne økende interessen fra mennesker hvis hovedfritidssyssel ikke er fotball, følger også et tydeligere fokus på en diskusjon som allerede fra før tar enormt mye plass: Den moralske fotballspillers etiske forpliktelser. Dette igjen er en forlengelse av en annen og bredere debatt - den om fotballens rolle som et renskåret og standhaftig fyrtårn bygget på meget edle og meget gamle verdier, en institusjon av ridderlighet man holder fast ved i et ellers uoversiktlig hav av moralrelativisme.

For litt mindre enn en måned siden fikk Premier League sin avgjørelse i siste serierunde. Også i forbindelse med dette raste debatten om hvorvidt fotballen lenger kunne sies å ha noen sjel eller verdi, med tanke på hvor langt bort fra sine opprinnelige idealer om sunn økonomisk drift den hadde beveget seg. Manchester City med sine tvilsomme investorer tok et jevnt over upopulært seriegull på bekostning av et hardt kjempende og langt mer rettskaffent Manchester United, hvis inntekter gjennom sesongen var av en langt mer tradisjonell og ærbar karakter.

Debatten rundt fotballens rolle som forbilde for samfunnet og menneskene i det er med andre ord til stede også ellers, men den får alltid en oppsving under mesterskap. Ofte kommer den i forbindelse med enkelthendelser som blir gjenstand for stor medieoppmerksomhet. Hvem husker ikke Luis Suarez, den rotta, og hans kjemperedning med hånda på målstreken i forrige VM? Som rett og rimelig var ble han belønnet med marsjordre, men Ghana bommet på straffesparket de ble tildelt, Uruguay tok seg videre i mesterskapet og Suarez ble folkehelt i hjemlandet. Episoden ble et yndet tema blant fotballens moralfilosofer. Siden, etter overgangen fra Ajax til Liverpool, har den samme spilleren gjort seg ytterligere bemerket gjennom påstått konsekvent filming og annen kritikkverdig oppførsel, og slik sementert sin posisjon som et etisk betenkelig individ.

Lignende eksempler fra andre mesterskap er utallige. Mange vil huske episoden med Rivaldo, som ble truffet i armen av ballen og sekunder senere befant seg på bakken med hendene foran ansiktet mens han vred seg i smerte. Resultat: Ryktet til en spiller som i forkant nøt fotballverdenens ubetingede respekt var blitt til støv på et blunk. Den tidligere så avholdte artisten var brått blitt pariakaste. Av mer omstridte episoder kan vi trekke frem Marco Materazzis påståtte rekke av ufine tjuvtriks og provokasjoner, som kulminerte med den famøse episoden mellom ham og Zinedine Zidane i 06. Heller ikke nasjoner slipper unna stempelet som underlegne hva god, tradisjonell sportsånd angår. Materazzis manipulering av omgivelsene er til syvende og sist ikke annet enn en eksponent for Italias generelle usportslighet, og da har jeg ikke en gang nevnt Portugal. Som fotballeuropas definitive symbol på hva som skjer når idrettens maskuline æresbegreper blandes med feminin sluhet og uærlighet, er denne gjengen notoriske filmere og juksemakere aldri til å stole på.

De ulike betraktningene rundt Didier Drogbas liv og levnet på fotballbanen hjelper til med å tydeliggjøre noe av kjernen i denne debatten. Etter å ha blitt beskyldt for filming ved en rekke tilfeller gjennom karrieren i Chelsea, har også han blitt stemplet som en spiller hvis moralske kompass har blitt erstattet med et fullkomment pragmatisk syn på det å overholde reglene. Dette er han jo ikke alene om, Suarez er allerede nevnt og det finnes mange andre eksempler. Indignasjonen når det gjelder Drogba fremstår likevel som spesielt kraftig. Ikke fordi han er verre enn andre, men fordi han som er så stor og sterk burde holde seg for god til å falle så lett. Dette sviket mot helterollen han har de fysiske forutsetningene til å bære, virker tungt å svelge for mange.

Fotballuniverset er verdens største teaterscene, og vi er millioner som hvert år følger strømningene på denne scenen med stor interesse. Vi har selvsagt alle våre egne estetiske betraktninger når det gjelder scenografi og utforming, og denne floraen av ulike oppfatninger bunner i subjektive vurderinger som i seg selv er helt legitime. Alle med et bevisst forhold til fotball mener noe om hvordan den helst bør være.

Når det gjelder forholdet mellom fotball og etikk mener jeg derimot at hele problemstillingen har fått et sykelig preg. Rollen som fotballsupporter har blitt en mulighet til å spille ut sine middelalderfantasier hva ære og respekt angår. Supportergrupperingene er stappet av riddere i skinnende rustning som ser det som sitt livs oppgave å uttrykke den dypeste avsky mot såvel utviklingen, de synlige aktørene som bidrar til utviklingen, og de som søker å sette det hele i et mer nyansert perspektiv. Den som bestrider riktigheten i at fotballen er i ferd med å bli ødelagt av klubber som Chelsea og Manchester City må regne med å bli stemplet som et menneske uten integritet. Bagatelliserer man filmingen og juksingens uhellige effekt på idrettens sjel blir man latterliggjort og avskrevet som en provokatør.

Kampen mellom Kroatia og Italia ga norske tv-seere et fint eksempel på hvilken posisjon denne nulltoleransen for tull og tøys har fått. Egil «Drillo» Olsen har tatt seg sidejobb som kommentator i sommer, og denne torsdagskvelden var vi så heldige å få et nitti minutter langt innblikk i hans tanker om Mario Balotelli. Landslagssjefen har tydeligvis fått med seg at italieneren er en riktig urokråke, for hver gang Balotelli var i nærheten av involvert i spillet var det som om han ikke klarte å holde følelsene borte. Opplevelsen tar meg tilbake til Arne Scheie og hans totale indignasjon da Bjørn Einar Romøren ikke fikk starte i konkurranse på grunn av slurv med utstyret. Dette er emosjonelt.

Et lignende ensporet moralsk engasjement i andre deler av samfunnslivet ville raskt blitt stemplet som ekstremisme. Fotballen, derimot, er en frisone. Her har hver og en et legitimt mandat til å vaske sjelen sin ren i syndernes blod. Man kan fremholde sine egne plettfrie holdninger på bekostning av de vantro, man finner samhold og styrke i et tydelig konsensus som alltid vil ta imot deg med åpne armer så lenge du sverger den tradisjonalistiske ed og lover å holde deg på beina. Mange har hevdet at fotball er religion, og dette er kanskje et av områdene der likhetene kommer tydeligst for en dag.

Jeg er på ingen måte immun mot hangen til å opphøye fotballens teater til noe større enn det i utgangspunktet er. Men det finnes langt mer interessante fokusområder for dette skuespillet enn en dogmatisk konflikt mellom det gode og ærbare på den ene siden, og det onde, representert ved lettsindig pragmatisme, på den andre. Enhver god teateroppsetning trenger konflikter, og jeg, som alle, gjør meg mine egne betraktninger rundt hvor sjarmerende Manchester City, Luis Suarez og Didier Drogba fremstår. Mangfoldet av karakterer med ulike nyanser hva æresbegrep angår, være seg geografisk eller individuelt motiverte forskjeller, er et ubetinget gode i et univers som lever av og vokser på å skape interesse og engasjement. Enhver underholdningsindustri trenger skurker og helter, og når EM-aktørene begynner å bli varme i trøya kommer vi til å få mange av begge.

Så kan man bare håpe på at polariseringen som har vært en tendens den siste tiden ikke får lov til å komme i forgrunnen. Selv har jeg mitt eget lille håp, nemlig at EMs store profil skal bli et menneske hvis moralske egenskaper ikke er et naturlig tema. Men kjenner jeg ham rett jobber han sikkert ikke nok for laget, den egosentriske sleipingen.

Vegard Skjervheim
Vegard Skjervheim Vis mer