Fotballreise i ensomhet

God idé, men hvor er møtene med alle menneskene?

BOK: Er det noen dette konseptet burde nå, så er det oss innvidde. Vi, som i svært ung alder ble hektet på et eller annet ordinært engelsk fotballag, lokket inn i fristelse av BBC World Service og den klassiske Tippekampen. Guttedagenes avstandsforelskelse er riktignok falmet av år, perspektiv og en smule økt innsikt, men mange av oss følger fortsatt med gammelkjæresten, beliggende i en eller annen grå by i The Midlands eller Nord-England. Som det så riktig gjengis i boka: De kan skifte hus, jobb og familie -   men aldri favorittlag.

Ujålete

Selv har jeg tilnærmet det samme forholdet til tippekamp-gjengangeren Stoke som enkelte tilårskomne og desillusjonerte eldre damer har til sine ektemenn; de sterke følelsene er for lengst borte, men tross alt erstattet av en slags rituell godhet, omsorg og forpliktelse, som skal vare livet ut.

Det er neppe bare oss Tom Stalsberg skriver for. Men vi kjenner magien han søker å formidle. Boka er en slags hyllest til den hverdagslige, ujålete og ekte supporteren, som spiser fish\'n chips på brune kafeer, enten han er norsk fotball-nerd på jakt etter ungdomskilden eller arbeidsledig brite. Forfatteren er definitivt mer opptatt av å formidle imponerende uvesentlige detaljer om velkjente spillere fra tidlig 70-tall, enn å øke forståelsen for elegante silkedresser og sesongkort i Premier League. Han er underdogens mann, ikke den russiske oljemilliardærens. Og der treffer han vel flere av oss hjemme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Togstasjoner

Men selv om Tom Stalsberg er en meget hyggelig fyr med særpreg, en bra penn og de beste intensjoner, så forblir denne boka en litt uforløst reiseskisse. Der den ene togstasjonen går over i den neste, og de 13 utvalgte klubbene knapt skiller seg fra hverandre.

Forfatteren har altså reist i 20 dager med tog, og besøkt 13 klubber fra lavere divisjoner. Tilsynelatende uten noen strategisk plan eller nærmere avtaler. Noen steder ser han kamp, i andre byer bare tjomser han rundt i nærområdet. Ikke en gang terminlistene har han sjekket. En så slentrende tilnærming, som en fotballens backpacker i joggebukse (!), er i utgangspunktet sjarmerende. Men helst dersom reisemålet enten var bare et par klubber, eller for den saks skyld å se så mange lag som mulig på kortest mulig tid.

Og når de kitchaktigebildene (et bevisst grep) i svart hvitt fra hver togstasjon blir for mange og for like, er sjarmen på retur.

Småvittig

Lyspunkter finnes. Småvittige og kloke observasjoner muntrer leseren flere steder, og Stalsberg krydrer boka med små anekdoter fra både fotball og stedshistorie. Kanskje VEL mye medbrakt research enkelte steder, for savnet etter en virkelig rød tråd vokser utover i boka.

Og her har forfatteren gjort det mer komplisert for seg selv enn han hadde trengt. Han velger å basere hele boka på egne tanker og ensomme observasjoner, i stedet for eksempelvis å oppsøke andre mennesker på sin ferd. Jeg savner en skikkelig prat med vaskekona i Huddersfield, kyllingpai-selgerne ved Griffin Park eller eseleieren på stranda i Blackpool, for den saks skyld. Mennesker som helt sikkert har en historie å fortelle, stor eller liten. Og som kunne bidra med noen spennende biter i den merkelige fotballmosaikken som Stalsberg prøver å formidle. Hva driver publikummeren? Hvorfor all denne lidenskapen og entusiasmen for et høyst ordinært fotballag? Tilhørighet, lojalitet, gammel vane, håpet om en opptur?

Nå må vi nøye oss med et par flyktige replikkvekslinger med trainspotterne i Crewe og eks-helten George Best på vei inn i en tilfeldig heis, mest som staffasje.

Det blir litt blodfattig. Mer kjøtt og blod neste gang, Tom!