Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fotnotepolitikk

Politisk Solstad i fotnoteform.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: I «16.07.41» introduserte Dag Solstad noteapparatet, og varslet at han muligens kom til å skrive bok om en romanperson ved navn Armand. Fire år seinere utgir han «Armand V», som er bygd opp av 99 fotnoter til en roman bokas Dag Solstad-lignende, allvitende forfatterforteller hevder han ikke har klart å skrive. I tillegg til å legge et ekstra nivå til teksten, gir fotnotestrukturen Solstad større frihet til fortellertekniske krumspring og lek med sin egen fiksjon, med bruk av fragmenter, humoristiske metainnfall, tidsforrykkelser og tilbakeholdelse av informasjon. «Selvfølgelig prøver romanen der oppe å forklare hvorfor ekteskapet ble oppløst. Men ikke her. Her blir det bare oppløst. Ingen kommentar», slår fortelleren fast når Armand skiller seg for andre gang. Men selv om fortelleren aldri lar leseren glemme at tekstene er noter til en helt annen, uskrevet fiksjon, er «Armand V» ikke vanskelig å lese. Om man ser bort fra formen, inneholder boka en serie klassiske Solstad-ingredienser.

Oslo vest

Småbysønnen Armand, den aldrende historikeren og karrierediplomaten som på samme tid blir konfrontert med sin egen livshistorie og samfunnet rundt seg, har mye til felles med de ressurssterke mennene i Solstads 1990-tallsromaner. Etterkrigstidas sosialdemokrati, med studenteksplosjon og oljefunn, er som vanlig bokas kontekst. I stor grad foregår den på Blindern og i de møysommelig beskrevne Oslo vest-gatene Solstad så ofte har brukt som landskap. Forholdet mellom Armand og sønnen hans sender tankene til far-sønn-relasjonen i «Ellevte roman, bok atten», forholdet mellom Armand og hans realfagstuderende venn Paul Buer kan minne om forholdet mellom Elias Rukla og Johan Corneliussen i «Genanse og verdighet». Solstad har alltid skrevet romaner om mennesket i samfunnet - gjerne om plikten, ansvaret og nyttekravet det i alle fall en gang innebar å være en samfunnsborger, og vår tids problematiske relasjon til slike ord. I «Armand V» tematiserer Solstad den aldrende manns ambivalens når det gjelder å leve samtidig, slik han gjorde i «Genanse og verdighet». Også Ibsen vender tilbake, i likhet med undersøkelsen av klisjeer i språk og tanke.

Rollespill

Rollespillproblematikk og identitet er et viktig anliggende i «Armand V», slik det var i «Irr! Grønt!». I sine refleksjoner over romanen, skrivingen og sitt eget forfatterskap, tar Solstad opp tråden fra «16.07.41». For like viktig i «Armand V» som Armand, er forfatterfortelleren, som særlig to steder bryter inn med refleksjoner over teksten han skriver og dens tilblivelse, og over et forfatterskap så likt Solstads at det består av bøker som bærer de samme titlene. I fotnoter som ligner essayistikk, reflekterer han over romanen som noe allerede foreliggende, som det er forfatterens jobb å grave ut. I tittelen peker Solstad mot arkeologien som begrepsleverandør, og i boka koketterer fortelleren hyppig ikke bare med sin egen alderdom, men også med teksten som noe som ligger utenfor hans kontroll. Siden han ikke klarte å grave fram romanen om Armand, en mann han sågar en gang kjente, må leserne nøye seg med fotnotene om ham.Ved siden av den formmessige nyskapningen, er det mest påfallende ved «Armand V» hvordan dagsaktuell politikk igjen er avgjørende bakteppe for teksten, som etterhvert likner en tragedie. Som så ofte før ligger Solstads mesterskap i hvordan han knytter den enkeltes skjebne og livsvalg til den store historien. Historiefilosofi og forholdet mellom historisk tid og tida i menneskenes egne liv er viktig i «Armand V», som dessuten ikke er uten religiøse undertoner. Der Solstads 1990-tallsskikkelser i stor grad reagerte på samfunnsutvikling og tidsånd mer generelt, er Armands seine selverkjennelse tett knyttet til USAs krig mot terror, og Norges nære forhold til USA, spesielt. Solstad utforsker motsetningspar som nødvendighet-tilfeldighet, ungdommelig idealisme-alderdommens pragmatisme og frihet-makt. I motsetning til sin meteorologvenn Paul, som forgjeves kjemper for «Sannheten», mot «makta», og til slutt tar sin død av det, forblir Armand, den gamle EEC- og NATO-motstanderen, år ut og år inn den alltid elegante spillerambassadør som til enhver tid er rede til å kjempe for Norges interesser i arbeidstida, selv om han i de «private gemakker» ler seg skakk av sine egne ord. Men hos Solstad er motsetningene aldri så enkle som de kan se ut som.

Grisehode

Armand kaster maska for første gang når hans sønn sjokkerer ham ved å verve seg som elitesoldat. Når sønnen så vender blind hjem fra krigen, opplever faren det nærmeste en mann av hans kaliber kan komme en krise. Som alltid er den dypt alvorlige Solstad samtidig morsom (les passasjen om Røykeloven og filmstjernerøyking som en livsform «snart bare romanen kan redde fra savnet»), og i en typisk omstendelig, men kostelig Solstad-scene på herretoalettet, blir Armand for første gang bevisst det sanne ansiktet til «makta», i form av en fetladen USA-ambassadør som Armand er helt overbevist om har grisehode. For en gangs skyld mister han kontrollen i sitt for øvrig ulastelige yrkesliv. «Armand V» er en pessimistisk, men samtidig gåtefull bok, fullt på høyde med Solstads tidligere utgivelser. Til tider er den, som fortelleren sier om sin uskrevne roman, «kryptisk». «Et unntak», kaller han «Armand V». Men heldigvis peker fortelleren fram mot nok en Solstad-roman, denne gang muligens med den tragiske Paul Buer som hovedperson.