Foto av format

Svarverud gir det velkjente ny skikkelse på sine finstemte fotografier.

BOK: «Asle Svarverud er en mester», skrev kollega Tom Martinsen i sin Magasinet-spalte for to år siden. Den attesten blir bare bekreftet når jeg blar meg gjennom Svarveruds nye fotobok «Norske landskap», og roen fra svart/hvitt-bildene brer seg i kropp og kontor. De tekniske forutsetningene i storformat-kameraene og et makeløst mørkeromsarbeid gjør selvsagt sitt til resultatet. Men først og fremst opplever jeg visuell varhet for variasjoner og lydhørhet for naturgitte stemninger. Noe av Svarveruds styrke ligger i at hans fotografi fører forbi det konvensjonelle landskapsmotivet, enten utgangspunktet er det intime utsnitt fra østlandsk sommer eller den overveldende tilsynekomst av vinterlige Lofoten-formasjoner. Nord-Norge er jo en arena for meteorologisk teater, og her kan man oppleve spennet fra frambruddet av lysets lavmælte ouverture til stormskyene som svartner i dramatisk crescendo. Men fokus er like finstilt når motivet bokstavelig talt speiler den vinterlige dvale med tilslørte fritidsbåter utenfor Nesodden.

Sohlberg-regi

Svarverud har forankring i en fotografisk tradisjon, men hans billedsyn virker også formet av dialogen med klassisk og modernistisk maleri. Når han eksponerer lyset som blottlegger de snødekte Lofoten-fjellene, legges samtidig forgrunnen med silhuettene av forblåste busker i et halvt gjennomsiktig mørke som minner om Harald Sohlbergs regi av Rondane. Men hos Svarverud fins ingen dødssymbolikk og kosmisk kulde. For her blir også den smale, stripa av bebyggelse som vitner om livskraft illuminert av morgensolas tilmålte spredningsfelt. Det synes også som om Svarverud beveger seg med klar oversikt innenfor abstraksjonens register. Ikke minst i måten han har tatt vare på myriadene av mønstre i det dynamisk strømmende «Skum i vann, Sigdal», og det utsnittet som er gjort fra det skiftende formspillet på isflaten av Gjersøen. Dette vitner også om en opparbeidet visuell følsomhet for rytme, stofflighet og struktur. Derfor ligger en solid billedmessig basis bak den tilsynelatende lettheten som de nærmest dansende hesjestaurene på Vossastrand er knipset med. Og der den ene stauren som står for fall er en talende kontrast, uten å være et overtydelig poeng.

Vannliljeblad

Behovet for et poetisk register melder seg overfor fotografiet av de tre vannliljebladene, som er sett skrått ned mot den halvt synlige tjernbunnen ved Gamle Mossevei. Svarverud har gruppert de regnvåte vannvekstene slik at de samtidig blir lysfangere. Dermed oppstår en samstemthet i gråtoner fra tjernfloraens trio. Det er ganske enkelt et mesterlig bilde.