HALVMØRKE GJERNINGER: Arkitekturfotografer trekkes mot mørket. Men det er lyset de er ute etter. Her fra Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen i Oslo.
Foto: Cornelius Poppe / NTB Scanpix
HALVMØRKE GJERNINGER: Arkitekturfotografer trekkes mot mørket. Men det er lyset de er ute etter. Her fra Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen i Oslo. Foto: Cornelius Poppe / NTB ScanpixVis mer

Fotograf i solnedgang

Det handler om å se godt ut. Derfor venter arkitekturfotografene på tussmørket.

Meninger

IDEER: Du støter på dem overalt - i avisenes boligbilag, i de glansete arkitekturmagasinene og ikke minst på nettet. Jeg snakker om de perfekte, de stilreine og lytefrie husene som lyser mot oss i skumringen. Bygninger med en indre glød som kommer til syne i vinduenes varme lys. Det er nesten noe sakralt over disse skapningene. I dagslys kaller vi dem bare nybygg.

Denne gløden oppstår ikke av seg selv. Den krever forberedelse. Den krever at fotografen stiller seg opp idet sola går ned, jager bort menneskene, friserer plenen, fjerner søppel og flytter bilen, for her er det arkitekturen som skal hylles. Den skal skinne, den skal imponere. Hvis den perfekte skapningen er en enebolig, skal den gi oss noe å strebe mot. Er den et bibliotek, et kulturhus eller en annen offentlig bygning, kan vi føle stoltheten på vegne av en kultivert sivilisasjon som er sjenerøs mot sine innbyggere.

Fotografer er alltid på jakt etter det beste lyset. Arkitekturfotografer finner det ultimate lyset i halvmørket. Det er ikke nyskapende, men det er pent. Menneskelige fotomodeller kan sminkes til perfeksjon. Bygninger smigres til perfeksjon når man demper dagslyset.

Og alle er fornøyde. De kresne arkitektene nikker godkjennende, hvis ikke ville de latt være å hyre skumringsfotografer. Redaktørene i aviser og magasiner vet at det ser bra ut på trykk og er lekkert på nett. Journalistene liker at tekstene deres får en smakfull overflate å speile seg i.

Mens dagens arkitekturfotografer trives best i skumringen, var dagslyset mer populært i gamle dager. Det vil si i tiåra etter krigen. Disse gamle dagene befinner seg de neste ukene på DogA, Norsk Design- og Arkitektursenter, i Oslo. Fotoutstillingen «Brutalt?» viser godbiter fra det rikholdige arkivet til Teigens Fotoatelier, som dominerte norsk arkitekturfotografi i etterkrigstida. Arkivet forvaltes i dag av Teknisk museum.

Disse bildene - av eneboliger, høyblokker, aldershjem, skoler, fabrikker og verksteder - dokumenterte det nye Norge og den økende velstanden. Truls Teigen, barnebarn av firmaets grunnlegger og den som har tatt de fleste av bildene på utstillingen, var ingen skumringens mann. I tussmørket er alle bygninger grå, ville Truls Teigen muligens sagt. Han foretrakk dagslys. Lettskyet eller blå himmel og myke skygger. Bygningene ble sjelden opplyst innenfra. Interiørbildene badet gjerne i sollys. Teigen likte å vise det nære forholdet mellom inne og ute, særlig i eneboligene som hadde den glidende overgangen som en grunnidé. På utstillingen ser man dette i bildene fra Sverre Fehns Villa Norrköping og Villa Schreiner. I tillegg til Fehn hadde Teigen et nært samarbeid med flere av våre største arkitekter, blant dem Geir Grung, Erling Viksjø, Arne Korsmo og Jan Inge Hovig.

Teigen og hans generasjon arkitekturfotografer arbeidet i hovedsak på dagtid. Teigen var ferdig når sola gikk ned. En hovedårsak til dette, er at han jobbet i svart-hvitt. Datidas utstyr gjorde det svært vanskelig å gi bygningene den optimale skjønnhetsbehandlingen når lysforholdene ble vanskelige. Men Teigen betraktet nok ikke dette som et tap. Svart-hvitt har sine klare fordeler, ikke minst når man fotograferer arkitektur. Linjer og flater kommer i større grad til sin rett når man ikke må ta hensyn til fargene. Arkitekturfotografer leter etter de majestetiske linjene som trekker fotografiet i retning av abstrakt kunst. Det å ta bort fargene, er i seg selv en form for stilisering.

Etterkrigstida skiller seg på så mange vis fra vår norske samtid, men arkitekturfotografens oppgave er den samme: Å få byggene til å ta seg godt ut, vise seg fra sin beste side.

Arkitektfotografiet har gått fra svart-hvitt til farger. Og fra dagslys til skumring. Det har ikke vært en reise fra lys til mørke, men mot en annen type lys. Et varmere lys. Et mer umiddelbart, forførende lys. Gløden fra det nesten oransje lyset gjør at vinduene likner ei rekke med peisovner. Bildene får preg av en form for hyperrealistisk kos. Varmt lys frosset i tid. Det virker intimt og «ekte», men samtidig kunstig, som en perfekt pyntet kake som ingen tør å begynne på. Perfeksjonismen inviterer ikke til barnelek og annet kaos.

Dette gjelder særlig eneboliger og mindre bygg. I en mer urban setting bidrar neonskilt og biltrafikk til å skape den samme effekten, i tillegg til at kulturhusene også skinner innenfra, mens bankpalassene utstråler varme og tilsynelatende byr på seg sjæl!

Arkitekturfotografer liker lang lukkertid, lange eksponeringer. Da bevarer man detaljene i både lyse og mørke partier og biltrafikken forvandles til lysende slanger i rødt, hvitt og grader av gult. Lys i bevegelse er vakkert.

Mennesker i bevegelse, derimot, er grums. Flekker av halvveis utvisket smuss i et ellers skarpt og detaljert bilde.

Det finnes arkitekturfotografer som liker mennesker. En av de mest kjente, nederlandske Iwan Baan, har dette som sitt varemerke, men han er naturlig nok et unntak. Bygninger er lettere å kontrollere enn mennesker. De står alltid stille for fotografen. Mennesker betyr trøbbel. Det er vanskelig nok å samarbeide med været. Blå himmel er samarbeid. Lett skydekke er enda bedre samarbeid. Regn og mørke skyer er vrang vilje. Med mindre fotografen for én gangs skyld ønsker regn, men da blir det gjerne sol.

Det du kan kontrollere, er tid. Lukkertid og tid på døgnet. Sola står opp hver morgen. Skumringen kommer én gang i døgnet. Hvis den uteblir, er det ikke bare arkitekturfotografen som har problemer.

Vi mennesker pleide å frykte tussmørket. Vi var redde for tusser og troll. Men skumringen er ikke hva den var. Glødelampa kom, lyste opp verden, så at alt var godt - og ble værende. I dag blir ikke omgivelsene mørke før vi trekker for gardinen og slår av nattbordslampa. Likevel føler vi fortsatt den primale gleden over å se varmt lys med farge som leirbål.

I katalogen til «Brutalt?» skriver utstillingens kuratorer at Truls Teigens bilder «klarer å løfte fram byggene som hverdagstempler». Denne effekten prøver også våre dagers arkitekturfotografer å oppnå. De vil ha oss til å beundre arkitekturen. Og det skader ikke hvis arkitektene i samme slengen får en aura av guddommelige skaperkraft.

EN VERDEN I GRÅTONER: Truls Teigen foretrakk dagslys. Her fra «bananblokka» på Ammerud i Oslo, tegnet av Håkon Mjelva midt på 1960-tallet.

Foto: Teigens Fotoatelier / DEXTRA Photo
EN VERDEN I GRÅTONER: Truls Teigen foretrakk dagslys. Her fra «bananblokka» på Ammerud i Oslo, tegnet av Håkon Mjelva midt på 1960-tallet. Foto: Teigens Fotoatelier / DEXTRA Photo Vis mer