Fotograf på avvenning

Juliette Binoche er et stødig sentrum i komplekse og solide «Tusen ganger god natt».

FILM: Rebecca er en krigsjunkie. Hun klarer ikke å stoppe. Hun lever for å dokumentere frykt og grusomhet med sin speilrefleks. Hvorfor? Jo, som sagt, hun har dette uimotståelige suget. Men hva har skapt suget? Er det idealisme som driver henne - verden må se dette, noe må gjøres? Er hun avhengig av adrenalinrushet for å kjenne at hun lever?

Rebecca har sine kvaler, men hever seg i praksis over det moralske perspektivet. I åpningsscenen følger hun ritualet rundt en kvinnelig selvmordsbombers avskjed i Kabul. Hun dokumenterer vaskingen, monteringen av bombevest, med spiker, sprengstoff og utløser. Bør hun i stedet forhindre aksjonen? Det implisitte svaret er nei: Hvis hun ikke skulle dokumentere, ville hun aldri fått adgang.

Nærbilder
Det er en intens åpningsscene. Men er det en god film? Når man som anmelder blir sittende og stille lange rekker med spørsmål rundt hovedfigurens motiver, ja, da er det mye som er bra med filmen. Det er alltid en bismak ved filmer som dette, der velbergede mennesker fra Vesten er modige nok til å oppsøke verdens elendige og vi blir bedt om å leve oss inn i deres profesjonelle og private dilemma. Men problemstillingene er tross alt gyldige og «Tusen ganger god natt» er en vellykket dramatisering.

Noe går galt i Kabul. Rebecca (Juliette Binoche)  må dra hjem til mann og to døtre i Irland, der de bor i et stort hus i grønne, idylliske omgivelser. Hun tvinges til å gjøre et valg. Hun prøver å takle det «normale» livet. Tonen er seriøs, men ikke pretensiøs. Vi kommer tett på karakterne. Binoche får fram Rebeccas indre rivninger. Lauryn Canny er uttrykksfull og sårbar som tenåringsdatteren Steph, mens Nicolaj Coster-Waldau er adekvat i det man pleier å kalle en utakknemlig rolle.

Det finnes svakheter her og der og scenene fra Kenya er ordinære. Disse har vi sett tusen ganger før. Men mot slutten skrur det seg til og i tillegg til Rebeccas indre kvaler, er det relasjonen mellom henne og Steph som skildres best.

Snudd på hodet
Før Erik Poppe ble filmregissør, var han fotograf i VG og reiste verden rundt, til krig og katastrofer. Han har derfor intim kjennskap til stoffet og sparer mye tid på research han slipper å foreta. Poppe har også to døtre, liksom Rebecca. Så hvorfor velger han å la krigsfotografen være en kvinne? Er han spesielt opptatt av kjønnsperspektivet i krigsjournalistikken? Eller ville han gjøre prosessen mer uvant og skape en avstand til det personlige?

Uansett, det gjør noe med filmen. Det ville vært noe annet hvis krigsfotografen var ektemann og far til to. Det er dét prespektivet vi er vant til når hovedfiguren har et livsfarlig yrke. Og det er interessant å få dette snudd på hodet.

Beste til nå
Poppe slo igjennom i 1998 med «Schpaa», som skildret en hardbarket guttegjeng i Oslo. Seks år seinere høstet han seksere på terningen med flettverksfilmen «Hawaii, Oslo». Han fikk også mange lovord for «De usynlige», som handlet om synd og tilgivelse og som ble Pål Sverre Hagens gjennombrudd. Personlig har jeg vært mer skeptisk Poppes behandling av «store» tema, men «Tusen ganger god natt» er hans beste forsøk på skildre kompleksiteten rundt et menneskes handlinger og motiver.