FOTOMUSEUM TIL OSLO: Stein Erik Hagen har en stor samling av den verdenskjente fotografen Robert Mapplethorpe. Nå tar Dagbladets faste lørdagsspaltist Karianne Bjellås Gilje til orde for at Oslo får et fotomuseum med plass til å stille ut slike samlinger.  Foto:Pål Terje Støtvig
FOTOMUSEUM TIL OSLO: Stein Erik Hagen har en stor samling av den verdenskjente fotografen Robert Mapplethorpe. Nå tar Dagbladets faste lørdagsspaltist Karianne Bjellås Gilje til orde for at Oslo får et fotomuseum med plass til å stille ut slike samlinger. Foto:Pål Terje StøtvigVis mer

Fotografi til folket!

Når Christian Ringnes tilbys en indrefilet av hovedstaden til å eksponere skulptursamlingen sin, må vi kreve at Stein Erik Hagen får tilsvarende kremplass til fotosamlingen!

I Stockholm, forrige helg: Sammen med hundretalls andre forblåste, regnvåte mennesker småløper jeg fra kollektivknutepunktet Slussen og et par hundre meter til den svenske hovedstadens nye publikumsmagnet «Fotografiska». Innenfor døren møtes jeg av en vegg, av mennesker.

«Fotografiska» åpnet i mai 2010, og har på ett år hatt over 370 000 besøkende. Bare forrige helg var 5000 innom for å få med seg Edward Burtynskys fantastiske «Oil», dokumentarfotografi enhver nordmann med interesse for oljens endringer av verden bør se. Eller svenske Jacqueline Hellmanns «The Unbearable Lightness of Being», en sterk fotodokumentar om anorektiske Cizzi. Eller kanskje Eleanor Coppolas «Circle of Memory», der fotografiene bearbeider sorgen etter at Eleanor og Francis Ford Coppolas sønn døde i en båtulykke.

Først og fremst kom folk likevel til «Fotografiska» for å oppleve 200 verk av amerikanske Robert Mapplethorpe. Ja, nettopp, du har nok hørt om fotografen før. Kjent blant annet for homoerotiske foto av peniser, nakne menn og amerikanske kunstnere som Patti Smith. Men i Norge mest kjent fordi en av landets rikeste menn, Stein Erik Hagen, har verdens største Mapplethorpe-samling - riktignok ifølge Dagbladet i oktober 2008 en, inntil da, «godt bevart hemmelighet».

Men det finnes bedre bevarte fotohemmeligheter her til lands. For ti år siden, i mai 2001, åpnet ”«Norsk museum for fotografi - Preus fotomuseum» dørene. Den norske stat hadde sju år tidligere kjøpt samlingen til private Preus fotomuseum i Horten for 46 millioner kroner. Samlingen skulle være én bærebjelke i et nytt, nasjonalt fotomuseum, der Norges befolkning og andre besøkende blant annet skulle få se det ypperste i norsk og utenlandsk dokumentarfotografi.

Åpningsårets utstilling i nye lokaler var blant annet «American Odyssey» av den anerkjente dokumentarfotografen Mary Ellen Mark. Ikke noe å si på ambisjonsnivået! Men distriktspolitikken trumfet kulturpolitikken. Museets nye beliggenhet var nemlig et 36-millioners ombygget nedlagt festningsverk på Karljohansvern. Hvor i h ... er det? spør du. Du er ikke alene. Siden museet åpnet for ti år siden, har kun totalt 105 000 besøkende funnet svaret. I gjennomsnitt 10 000 i året, det samme som «Fotografiska» har på to helger!

Av disse skandaløst få besøkende til Preus museum (som museet nå heter) er jeg talt minst ti ganger. Mann og barn er talt, de også. Hver sommer har vi besøkt utstillingene på Karljohansvern, et godt stykke utenfor Horten sentrum, i bygningen arkitekt Sverre Fehn fikk i oppdrag å transformere til fotomuseum. Vi skal dit i år igjen, for å oppleve vestlendingen Oddleiv Apneseths unike dokumentarfotoprosjekt fra Jølster i Sogn og Fjordane.

Mon om vi vil se noen mennesker i museet utenom de på Apneseths fotografier? Vanligvis er vi komplett alene. Det gikk med andre ord ikke helt som Aftenpostens Lotte Sandberg spådde ved åpningen: «Med Fehns fotomuseum har Norge fått et museumsbygg av ypperste klasse - det vil neppe ta lang tid før verden for øvrig merker seg dette.»

Ti års eksperiment er nok. Når ingen har merket seg Horten som Skandinavias fotohovedstad på disse årene, skjer det aldri. På ett år har altså svenskene hatt nesten fire ganger så mange besøkende til sitt fotomuseum som vi nordmenn har hatt på ti! Skulle ikke dette holde til å vekke konkurranseinstinktet selv i den mest tilbakelente kulturbyråkrat, så vet ikke jeg hva som skal til.

Et nasjonalt fotomuseum så bortgjemt for et nasjonalt og internasjonalt publikum som det er mulig, har vist seg å funke til stryk, tross solid samling, gode enkeltutstillinger, og sikkert hardtarbeidende stab. En setning i en av de ti årsmeldingene jeg har lest, understreker tristessen: «Det er i samarbeid med turistkontoret gjort fremstøt overfor Statens Vegvesen for å få til en løsning med bedre skilting til museet. Situasjonen vil ikke bli forbedret med det første p.g.a. en allerede montert informasjonstavle i kommunen.»

All verdens informasjonstavler ville forresten ikke hjulpet et publikum ala de 5000 jeg med egne øyne så fylle 5500 kvadratmeter på «Fotografiska» forrige helg. Ungdommer uten egen bil skal være svært dedikerte om de begir seg til det norske fotomuseet. (Vær så god NRK2: Kollektivt fra hovedstaden til Karljohansvern minutt for minutt er en ny dokumentaridé.)

Glemte jeg å nevne at «Fotografiska» er hundre prosent privatfinansiert? Etter ett år går driften med 70 prosent billettinntekter/30 prosent støtte fra private. I Norge er det liten tradisjon for slikt, og et håp er at vi vil få en bedre mix av private og offentlige initiativer på kulturfeltet. Den private stiftelsen Fritt Ord, som også startet Litteraturhuset i Oslo, har riktignok alt gjort en innsats med dokumentarfoto: Stipender til fotografer (som nevnte Oddleiv Apneseth), utstilling på Henie Onstad Kunstsenter og oppstart av «Norsk Journal for Fotografi» for noen måneder siden.

Så hva sier du Hagen? Spanderer du (om)byggingen av et fotomuseum om hovedstadens politikere tilbyr deg en liknende indrefilet som Ringnes trakteres med? Og kjære kulturminister: Preus’ unike samling må ut til folket! Fotografi er blant samtidens viktigste kulturuttrykk, og kan ikke lenger skjules i et nedlagt festningsverk.

Museumsdebatt i Norge koker ofte ned til lokaliseringsdebatt. Så la oss starte: Fotomuseet til Oslo, mens lokalene på Karljohansvern blir en satelitt av museet med plass en permanent historisk samling fotoapparat og fotografier. Munchmuseet flytter inn i nye lokaler i Bjørvika årsskiftet 2014/15. Dermed er det duket for et knallsterkt fotomuseum i ombygde Munch-lokaler på Tøyen. Skal vi si om ca fem år? Med et nytt, potent fototårn som tilbygg - byens høyeste! Panoramakafé i toppetasjen! Jeg skåler gjerne der med Stein Erik Hagen og tusenvis andre fotointeresserte - over sjokkerende gode besøkstall i åpningsåret.