Foucaults pendel

Frankrike fikk det først. Russland har hatt det, mange stater i USA og flere land i Europa har det. Nå har også vi fått det: Det synlige beviset på at vi går rundt hverandre og oss selv.

Jeg har en venn som påstår at når beltet og skyggelua stadig dreier mot klokka, kommer det av jordrotasjonen. Ingen har lyktes i å overbevise ham om at årsaken kanskje er mer nærliggende, og finnes i det som faktisk foreligger mellom beltet og lua. Han bare legger til at man alltid må passe på å helle vin, te eller hva det måtte være, ørlite grann til venstre i glasset eller koppen. Jorda går rundt også når vi sitter og hygger oss. Dette, legger han til, er særlig viktig hvis vinglassene fylles på et tidspunkt da virvlene fra jordas uhyre fart gjennom det tomme rom manifesterer seg som indre opplevelse.

Lenge var også jordas dreining om sin egen akse bare en indre opplevelse i form av matematiske beregninger, uansett om den virkelig dreide aldri så mye. «Mål alt som lar seg måle og gjør alt som ikke kan måles, målbart,» krevde Galileo, men hvordan måle selve det stedet vi står? Hvor er målestokken og hvor er ståstedet som gjør at vi som observatører kan ta avstand fra det vi skal undersøke og forvandle det til tall? Hvordan skulle noen før romfartteknologiens tid bevise at det som vi mener står stille, i virkeligheten dreier rundt?

Problemets praktiske løsning kan vi nå beskue i vestibylen til fysikkbygningen ved Universitetet i Oslo, der en såkalt Foucault-pendel taust har vandret fram og tilbake i fire måneder, og tilsynelatende samtidig hver 28. time har tegnet en full sirkel. Men det er bygningen, byen for øvrig med alle dets innbyggere, Norge og jorda selv som har beveget seg rundt. Pendelen gjør bare det den skal: Den pendler - med hjelp fra teknikken. Takket være en elektromagnet i periferien av den kretsen pendelen tilbakelegger, lar den seg ikke stanse.

Pendelen er etterkommer av den som Jean Bernard Léon Foucault i 1851 hengte i taket på Panthéon og viste at når den 28-kilos kula ble satt i bevegelse, pendlet den ikke bare fram og tilbake. Pendelplanet dreide med klokka, til fryd for seinere fysikere og amatører, en kategori han følte seg best hjemme blant: «Vi amatører hengir oss til de grener av vitenskapen instinktet leder oss mot,» skrev han. Pendelen ledes i sin evige vandring til å beskrive en sirkel, ikke i løpet av 24 timer, det ville bare skje om den sto på polpunktet, men avhengig av breddegraden. Det er forholdet mellom pendelslagenes ytterpunkter og jordaksen som bestemmer omløpstida, nesten like absurd som et vandrende belte og en snurrende lue, spør du meg. På ekvator ville den bare slått fram og tilbake. Sør for ekvator beveger den seg mot klokka.

Sett fra vårt synspunkt, selvfølgelig. For diskusjonen om ståsted og målestokk har Foucault ikke brakt til opphør. Fysikeren Ernst Mach hevdet at det er fiksstjernehimmelen som bestemmer pendelens dreining, som på ethvert sted på kloden er parallell med deres omdreining. Eller rettere sagt: parallelt med vår omdreining. For pendelen gjør bare sitt, og kan gjerne betraktes med stjernene som det faste punkt.

Eller vi kan se den fra litteraturen, der dens fram- og tilbakevandring har satt spor i Umberto Ecos roman «Foucaults pendel» fra 1988. Der Spiegel hevdet den var en slags moderne utgave av de Shakespeare-verker som er skrevet av en ape med uendelig tid. Eco var et pseudonym. Forfatteren var en maskin. Det står godt til dens innhold - som er en verden så full av tilfeldige detaljer at enhver mening og sammenheng er tenkelig, men ingen er sanne. «Døden i kirketårnet» heter et annet pendelspor, en kriminalroman fra 1973 av Cathrine Aird. Der er universet ordnet slik at Foucaults pendel blir mordvåpen. Både Eco og Aird får plass i den sirkelen vi tror pendelen måler opp og beskriver, om den gjør det på Blindern, eller i sin tid i Isaak-katedralen i Leningrad. Der er den nå tatt ned, for den russiske kirken vil ikke ha sovjetisk, vitenskapelig smuss i Guds hellige hus, selv om også den hører til på kloden og dreier i Foucaults store sirkel.

Kanskje var det fordi man mente skjønnheten forsvinner når alt skal gjøres målbart. Det er ikke tilfelle, bare ta en titt på den forgylte stålkula som duver fram og tilbake på Blindern. Til tross for sponplater i stedet for glassgjerde, papp i stedet for stein på gulvet og det provisoriske anlegget for øvrig, lar den liksom både fiksstjerner og jordas ferd i kosmos lyne fram, mens det fine støvet som har samlet seg på overflaten, taler om ro midt i bevegelsen. Uansett om min venn med det snurrende beltet og den skeive lua måtte ha rett, foretrekker jeg Foucaults pendel.

FOCAULTS PENDEL har svingt innom Oslo - og vi venter på at universitetsledelsen skal forstå at penger som brukes på vitenskap og skjønnhet, ikke er bortkastet.