Føydale kjendiser

Dagens kjendiser demonstrerer at de siste 200 års ideal om likhet og representativitet kanskje var et unntak i historien.

Å SAMMENLIKNE kjendiser med fortidens føydalherrer, slik jeg gjorde i et intervju i Dagbladet 5 juli i sommer, er en feilsutning, sier medieviter Alex Iversen i sin artikkel i Dagbladet 10 august. Han mener jeg er offer for en populærkulturell forfallshistorie, og at det norske folk overhodet ikke er ført bak lyset av dagens kjendiseri. Først en liten oppklaring: Iversens opplysninger om at Dagbladet hadde samlet fem norske intellektuelle for å problematisere kjendisenes rolle i samfunnet medfører ikke riktighet. Det som skjedde var at Dagbladet ønsket å lage en forhåndsomtale av NrK P2\'s «Verdibørsens» fem sommerprogram, og derfor møtte noen av deltagerne til intervju. Deltagerne presiserte flere ganger at kjendiseriet bare var en liten del av innholdet i programmene. Men Dagbladet vinklet naturligvis alt i forhold til kjendisene.Jeg vil gi Alex Iversen rett i at påstanden om at kjendisene er vår tids føydalherrer, er problematisk. For det første var forholdet mellom føydalherre og undersåtter strengt regulert. Mot å stille sin arbeidskraft til disposisjon overfor føydalherren, fikk undersåtten en viss materiell trygghet og militær beskyttelse tilbake. Slik er naturligvis ikke vårt forhold til kjendisene. Det er av uformell karakter. Ingen av partene underskriver på noe, og ingen kan kreve noen garantier. For det andre arvet føydalherrene sin makt. Det var ikke noe man som en kjendis kunne bli eller slå igjennom som, det var en skjebne, en plikt, noe man var pålagt eller utpekt av samfunnet til, ja av Gud selv. For det tredje: Føydalherrene hadde privilegier. Mens dagens kjendiser risikerer å spikre paller på Ilseng og bli slått konkurs, sto kongen eller aldelsmannen over loven, ja i en viss forstand var de loven. Noe som i praksis betydde at de ikke betalte skatt, ikke sendte ikke sine barn til militærtjeneste og at de var unndradd vanlig straffeforfølgelse.

VED NÆRMERE ettersyn mener jeg det likevel finnes mange likheter. Det eksisterer en slags kontrakt, eller stilltiende overenskomst mellom kjendisen og undersåtten. Den lyder omtrent slik: Vi lover å dyrke deg, mot at du gir oss noe som kan trigge våre drømmer tilbake. Vi krever altså ikke at kjendisen nødvendigvis skal være dyktig i et bestemt fag eller profesjon, for eksempel at Jon Arne Riise skal være flink til å score, at Mia Gundersen må greie å huske replikkene sine utenat eller at en realitystjerne har et ordforråd på over 300 ord. Nei, akkurat som fortidens herskere må de kunne glitre. En adelsmann som ikke glitret var ingen aldelsmann. Hele hans makt var basert på at han representerte noe annet, noe ikke-hverdagslig, noe som var av en høyere og guddommelig orden. Rikdom, gull og glans var naturligvis viktige ingredienser i dette, men også evnen til å demonstrere sin frihet fra vanlige normer og regler. Alle visste at også adelsmenn, konger og føydalherrer elsket, hatet, kranglet og lekte, men de gjorde på en voldsommere, rikere og mer kompromissløs måte enn folk flest. Dermed liknet de på de greske og romerske guder, vesener de elsket å identifisere seg med.

PÅ 1700-tallet kom borgerskapet etter hvert til å se på en slik skamløs maktutfoldelse som et tegn på forfall, og da de selv kom til makten og ideen om det representative demokratiet slo igjennom, ble det viktig å demonstrere likhet med de man styrte på vegne av. Lederne fremsto som «primus inter pares»; den fremste blant likemenn, der det nå var deres faglige eller moralske egenskaper som gjorde dem i stand til å ha makt. Ta for eksempel det berømte bildet av Kong Olav på trikken. Her representerer paradoksalt nok kongen nettopp en slik borgerlig, eller kanskje retter sagt; et nikkersborerlig ideal. Han har ikke som en strålende enevoldshersker steget ned fra tronen for å se til sine undersåtter. Han er der som den fremste blant likemenn, en som ønsker å dele deres vilkår under oljekrisa, og som gjennom sin handling går foran med et godt eksempel. Når vi tredve år senere møter hans barnebarn følende i fjæra sammen med sine kjendisvenner, er det nettopp ikke som de fremste blant likemenn. De og deres hoff er der for å glitre, funkle, og ikke minst bekrefte hverandre. De fremfører sine små skuespill, leker og pussigheter slik adelen gjorde det for 300 år siden i sine parker og lystgårder til undersåttens måpende beundring. De eksponerer for all verden denne beundringsverdige friheten fra all småborgerlighet som bare bohemen eller lapsen kan gjøre dem etter, og bekrefter dermed sin suverenitet - en opphøydhet over all grå hverdag. De iscenesetter seg selv i stråleglansen fra det førmoderne samfunnet, og demonstrerer at de siste 200 års ideal om likhet og representativitet kanskje var et unntak i historien.

EN ANNEN PARALELL til føydalismen: I Ludvig XIV\'s hoff fikk man servert de siste nyhetene om kongens fordøyelse før enhver nyhet om politikk, krig eller uår, ikke fordi den var en medisinsk sensasjon, men fordi det var kongens fordøyelse. Da de første avisene kom for 300 år siden, ble de nettopp en motvekt mot hoffkulturen. I prinsippet skulle alle sider ved samfunnet få komme fram, og alle skriveføre mennesker skulle få slippe til, noe som gjorde at avisene ble helt avgjørende for utviklingen av det moderne demokratiet. I dagens løssalgsaviser er nyheter om politikk, krig og uår atter skjøvet i bakgrunnen på bekostning av opphøyde veseners ve og vel. Og begrunnelsen? Jo, det er jo kjendisenes fordøyelse, alkoholproblemer, kreftsvulster og sjekketriks det handler om. Iversen mener at vi må bedømme enkelte kjendiser som performancekunstnere. Enig, det var jo nettopp det som var mitt poeng. Men om man velger å bedømme Sven O. Høibys opptreden i mediene som performancekunst, blir den mer akseptabelt av den grunn? Er de bare rollefigurer man kan la seg underholde av? (Hvilken rolle er det forresten Sven O spiller; Donald, Guffen eller Svarte-Petter?) Hvis det er tilfelle, så vil jeg likevel mene at teater bør være i teateret, ikke i politikken, avisene eller TV-nyhetene. Den postmoderne totalestetikk var nettopp et av de temaene vi diskuterte på Verdibørsen i sommer, og som de fleste mente hørte hjemme i fortiden, i totalitære regimer eller i en kunstverden som ikke lenger kan se forskjell på kunst og virkelighet. Til slutt; jeg er ikke et offer for en populærkulturell forfallshistorie. Min beskrivelse og kritikk av kjendiseriet er ingen fortelling, språkspill, myte eller performace, den er en analyse. Den er litt ukul riktignok, fordi den stiller spørsmålstegn ved fenomen som medievitere har en tendens til å karakterisere som «nye og interessante utviklingstrekk som slettes ikke er så farlig som det mange forståsegpåere tror». Men på den annen side, kan den kanskje nettopp derfor bidra til en forandring?