Fra 11.9 til 8.8

De sju åra som er gått siden 11. september, åpenbarer en gammel sannhet: Problemer blir vanligvis ikke løst, de bare forbigås av andre problemer. Problemene fra 8. august, for eksempel. Den 8. august 2008 kunngjorde to mektige nasjoner sin tilbakekomst på verdensscenen. Russland, som invaderte Georgia, gjorde det med stridsvogner. Kina, som åpnet OL i Beijing, gjorde det med akrobater. Budskapet var det samme: Hallo verden, vi er tilbake.

Ikke misforstå meg. En alvorlig terrortrussel fra takfiri-jihadister, muligens væpnet med atomvåpen, biologiske våpen eller kjemiske våpen, henger fortsatt over oss. De har en trosbasert ideologi som appellerer til millioner av unge muslimer, og midlene som trengs for å skape masseødeleggelser til lavpris. Selv mens du leser dette kan nok en liten gruppe som er vanskelig å oppdage, i arbeid på bakrommet i et hus nær deg, ha grepet årsdagen for 11. september som en anledning til å prøve på nytt. De vil ikke alltid bli avslørt. Det å beskytte oss mot «et nytt 11. september», uten å ødelegge vår frihet for å redde den samme friheten, er fortsatt en stor utfordring for politiske ledere i alle frie land.

Det som har vist seg å være uriktig, er den neokonservative påstanden om at denne ene trusselen definerer hele mønsteret for verdenspolitikken i vår tid, at kampen mot islamofascisme utgjør fjerde verdenskrig, slik Norman Podhoretz formulerer det. Når jeg nå vender tilbake til USA etter et års fravær, slår det meg hvor relativt lite selv den amerikanske høyresiden snakker om «krigen mot terror».

I tillegg til terrorisme er det to enorme endringer som definerer den verden vi lever i. Begge kan, i stor grad, føres tilbake til den verdensomfattende spredningen av en markedsøkonomisk utvikling (alias globalisering). Den første er «restens framvekst», som ble gjort tydelig 8. august. Ikke-vestlige makter utfordrer vestens økonomiske dominans. De slår vesten i det spillet vesten fant opp (som engelskmennene i cricket), og endrer i det stille reglene underveis. Analytikere ved Goldman Sachs spår at Kina, India, Russland, Brasil og Mexico innen 2040 vil ha en større samlet økonomisk produksjon enn dagens G7-land. Årstallet spiller mindre rolle enn tendensen. Selv i dag forvandles endringene i økonomisk makt til politisk og militær makt raskere enn mange forventet.

Samtidig forverrer global økonomisk utvikling basert på fri bevegelse av varer, kapital, tjenester og (i mindre grad) mennesker en hel rekke transnasjonale problemer. Karbondioksidutslipp som akselererer klimaendring, massemigrasjon, risikoen for pandemier: Alt dette skriker etter internasjonale samarbeidstiltak. Behovet for en liberal internasjonal orden har aldri vært større. Men i motsetning til i 1990-åra, da president George H.W. Bush håpet å erstatte den kalde krigen med en «ny verdensorden», ser utsiktene til å oppnå det ikke lenger så lovende ut. Makten er spredt mellom for mange konkurrerende stater, mange av dem illiberale, i tillegg til ikke-statlige aktører som al-Qaida.

Så vi i VLIO (venner av en liberal internasjonal orden) må nå nøkternt godta utsiktene til en ny verdensuorden. Eller kanskje gammelny, for uorden er framfor orden den mer naturlige tilstanden i det internasjonale samfunnet. Internasjonal orden, som også kan kalles fred, er alltid en skrøpelig konstruksjon. Det trenger neppe å gjentas at George W. Bush-administrasjonen de siste sju åra, som svar på angrepene 11. september, har bidratt til å undergrave heller enn å bygge opp den internasjonale orden. Den russiske invasjonen av Georgia var, blant annet, et svar på den amerikanske invasjonen av Irak.

Hvis ordenen trues, er det ikke lenger innlysende at friheten er på frammarsj. Franskmenn kaller de tretti åra med økonomisk vekst etter annen verdenskrig for «trente glorieuses». Framtidige historikere vil muligens anse de tre tiåra fra Portugals nellikrevolusjon i 1974 til Ukrainas oransjerevolusjon i 2004 som et «trente glorieuses» for spredningen av frihet, i Europa, men også i Latin-Amerika, Afrika og deler av Asia.

Russland og Kina er ikke bare stormakter som utfordrer vesten. De representerer også to alternative versjoner av autoritær kapitalisme, eller kapitalistisk autoritarianisme. Dette er den største potensielle ideologiske konkurrenten til den liberaldemokratiske kapitalismen siden kommunismen tok slutt. Radikal islamisme appellerer kanskje til millioner av muslimer, men den kan ikke nå utover ummaen av troende, uten gjennom konvertering. Og det som er viktigere er at den ikke på troverdig vis kan påstå å ha sammenheng med økonomisk, teknologisk og kulturell modernitet.

Åpningsseremonien i OL i Beijing viser derimot, akkurat som skyskraperne i Shanghai, hvordan den autoritære kapitalismen allerede gjør krav på det. På stadionet «Fuglereiret» ble det siste høyteknologiske audiovisuelle utstyret stilt til disposisjon for en hyperdisiplinert kollektivistisk fantasi, gjort mulig av økonomiske ressurser som intet demokrati ville ha våget å tilegne til et slikt formål. Zhang Yimou, de olympiske seremonienes kunstneriske leder, sa at bare Nord-Korea kunne ha målt seg med slike bragder innen massesynkronisering.

I nærmere 500 år har moderniteten kommet fra vesten. Historikeren Theodore von Laue skrev en innsiktsfull, ufortjent oversett bok med tittelen «The World Revolution of Westernisation». I 1900-tallets Europa sto de liberale demokratier overfor to mektige varianter av modernitet som var vestlige, men illiberale: fascisme og kommunisme. Noe av det som appellerte ved disse systemene, var nettopp at de var moderne. («Jeg har sett framtida, og den fungerer,» sa én entusiast som vendte tilbake fra Moskva.) Det liberale demokratiet vinket til slutt farvel til begge, men ikke uten en verdenskrig, en kald krig og masse hjelp fra USA.

Nå får vi i Kina et glimt av mulighetene for en modernitet som er ikke-vestlig og illiberal. Men er den autoritære kapitalismen en stabil, varig modell? Det er, spør du meg, blant de store spørsmålene i vår tid, som fortsatt er ei tid etter 11. september, men også ei tid etter 8. august og, økologisk sett, fem minutter før midnatt.

Mens vi i VLIO tenker på hvordan vi skal reagere på denne utfordringen fra flere fronter, har jeg i større grad enn mange europeere sympati for begrepet «concert of democracies», en liga av demokratier, som fremmes av amerikanske intellektuelle både bak John McCain og Barack Obama. Vi bør først rette blikket mot de landene som deler våre verdier i måten de styrer på selv – og det er flere av dem nå, etter «trente glorieuses» for frihet. Men bare med flere viktige unntak. Først og fremst må vi ikke lure oss selv til å tro at vi bare kan ha liberale demokratier som partnere. Våre verdier vil kanskje trekke oss i den retningen, men våre interesser vil nødvendigvis drive oss mot forhold og til og med partnerskap også med stater som nå er illiberale. Så enhver form for en institusjonalisert Liga av demokratier stilt opp mot et Forbund av autokrater (Robert Kagans begrep), er en svært dårlig idé – også hvis vi antar at det er mulig å bli enige om hvem som fortjener å bli med i Ligaen. Bipolar uorden ville ikke være bedre enn multipolar uorden.

Det er heller ikke så smart å identifisere denne visjonen for en liga av demokratier for sterkt med vesten, som i den tidligere franske statsministeren Eduard Balladurs forslag om det han kaller en «vestlig union». Historisk sett har både modernitet og liberalisme kommet fra vesten. Men frihetens framtid er nå avhengig av muligheten for at det utvikler seg nye versjoner av modernitet, enten det er i India, Kina eller den muslimske verden, versjoner som er tydelig ikke-vestlige, men også gjenkjennelig liberale, i den sentrale betydningen at de setter individuell frihet høyt. Jeg ville ikke ha satt penger på dette resultatet, men å arbeide mot det er den beste sjansen vi har på lang sikt. Intellektets pessimisme må møtes av viljens optimisme.

Oversatt av Rune Rogndokken Moen

•Timothy Garton Ash er professor i europeiske studier ved Oxford University og seniorforsker tilknyttet Hoover Institution ved Stanford University.