Fra Aabel til Abel

Et viktig, fargerikt og spennende verk.

  • Flere anmeldelser!

    BOK: Den andre setningen i dette meget omfattende leksikonet lyder slik: «Morten Abel er en av de ytterst få norske artister som kan påberope seg tittelen popstjerne».

    En slik setning er egnet til å forvirre. Hva er en popstjerne? Er dette en tittel som er så eksklusiv at bare noen «ytterst få» kan påberope seg den, blant dem Morten Abel? Og hvem er de andre? Hva for eksempel med Hauk Aabel, som nær sagt avslutter boka? En popstjerne så god som noen, spør du meg.


    Nekrolog?


    Dette bare for å slå fast at tekstene i dette leksikonet bare i vekslende grad er leksikalske i den forstand at de tilstreber objektivitet. Enkelte ganger skinner de nøytrale tekstforfatternes synspunkter igjennom, andre ganger er tekstene hardt konsentrert om facts. Og det er da de fungerer best. Det er ellers høyst variabelt hva som er tatt med.

    Om en av 70- og 80-tallets avdøde musikkhelter står det f.eks. at han «sovnet inn i sitt hjem etter lang tids sykdom». På tilsvarende vis står Jokke Nielsens mye omtalte bortgang omtalt som «det triste budskapet om Joachim Nielsens død». Setninger som dette høres mer ut som nekrologer i Aftenposten enn leksikalske omtaler. Derimot er en opplysning som at det «landet over verserte...mer eller mindre sanne historier om Jokke» i all sin mangel på presisjon en setning som er karakteriserende for artisten.


    Obskurt


    Utvalget artister som er tatt med i de i alt 1300 oppslagstekstene er selvsagt egnet til diskusjon. Hvorfor er for eksempel en amerikaner (riktignok med norske aner) som Eric Andersen med? Jeg sier ikke at det ikke fins gode argumenter, men hva med konsekvensen? Hvorfor er ikke Ernst Diesen med i det ellers brede utvalget revyartister fra samme epoke?

    Hvor er det blitt av Los Plantronics? Eller jente-pionergruppa Dandy Girls? Og hvorfor står det at musikeren og rockhistorikeren willy b er fra Oslo, når han er fra Hamar? Hvorfor har det obskure Oslo-bandet Ping Pop fått like bred omtale som Robert Normann, omtalt som «sannsynligvis en av verdens beste gitarister»?

    Men nå skal jeg slutte. Dette er småpirk. I det store og hele er dette en fantastisk og delikat bok.


    Flott illustrert


    Her kan du sitte i timvis og lære noe nytt, glede deg over små ergrelser eller få bekreftet noe du er glad i å repetere. Illustrasjonene løper som en enestående nostalgi-parade gjennom margen på sidene. De er både kuriøse, eksklusive og gjenkjennelige. Opplysningene som er samlet her, er av uvurderlig historisk verdi. Så all ære til opphavsmennene.

    Litt mer pirk allikevel: Hittil har ingen artister brukt linjal på antall spaltemillimetre de er blitt tildelt. Dermed har heller ingen reagert på at visegenerasjonen fra 1960- og 1970-tallet, representert ved Eggum, Sunde, Lillebjørn, Finn Kalvik og Ole Paus, er blant de som har fått størst plass. Sivertsen har betydelig mindre. Men Prøysen overgår heldigvis dem alle.

    MELD DEG PÅ LITTERATURAVISA, GRATIS:
EN SJELDENHET? Hvor mange - bortsett fra Morten Abel - kan påberope seg å være en «popstjerne»?