Fra Anne til Ally

I 1999 er tirsdagskvelden blitt hellig. Alle mobiltelefoner slås av. Ally McBeal-kvelden må ingen røre.

Jenter i alle aldrer, i Steinkjer, Nordfjordeid og Braskereidfoss er fullt oppdatert på hver minste ting som foregår på advokatkontoret i Boston.

I 1994 var det ikke slik. Tirsdag 29. november, dagen etter EU-avstemningen i 1994, var det ikke Ally, men Anne som dominerte. Anne Enger Lahnstein hadde vunnet. Hun preget hele Dagbladets førsteside den dagen. I drakt og litt høyt hår så hun annerledes ut enn ellers, og dette sa hun: «Folk har stilt opp for verdier. De ville styre sjøl. De trodde på sitt eget vett, de trodde på solidaritet og folkestyre.»

Ingen vitenskap er så eksakt som etterpåklokskapen. Det var ingen gitt å se fem år fram i tida, ingen gitt å se endringen som skulle skje i norsk tenkemåte - helt i motsatt retning av folkets nei til EU.

Spranget mellom de to kvinnene, den høyst reelle Anne og den fiktive Ally, er kanskje en illustrasjon på hva som har skjedd. Nei-dronningen var og er en målbevisst kvinne, jordnær og med sterke motforestillinger mot utviklingstrekk i sin tid. Ally McBeal representerer det profesjonelle bymennesket, forvirret og søkende, utpreget selvironisk og helt uten politiske meninger og motforestillinger.

Kulturrevolusjon

Kanskje er det å ta i hardt, men jeg vil hevde at Norge under overflata har gjennomgått en kulturell revolusjon siden 1994. Revolusjonskreftene var i godt driv også før EU-avstemningen, men tok virkelig fart etterpå. Annes stikkord fra EU-natta: «verdier, vett, solidaritet og folkestyre», var relevante da. I dag ser de litt mer vindskeive ut. De vakler i lyset av kapitalismen og markedets seier.

Et sterkt symbol i EU-kampen var postkontorene. Nedleggelser av postkontor ble selve symbolet på den lønnsomhetsorienterte utviklingen. Folk slo ring om posten og protesterte ivrig. I dag er det mer de lakoniske sukk som følger et nedlagt postkontor, en bankfilial eller til og med en bedrift. Dersom kundene mangler, er beslutningen innlysende. Forståelsen for markedets lov er blitt total.

En annen aksjon fra EU-kampen var å lenke fast en telefonkiosk i protest mot sentralisering. Det er bare fem år og millioner av mobiltelefoner siden.

Selvfølgelig er det for enkelt å tro at den norske motkulturen er død, men nummenheten er overveldende. Hvem gir i dag kraftfylt uttrykk for motforestillinger? Det begrenser seg til Børre Knudsen, pornomotstandere og antirøykere. Selv Erik Dammann skal feire jul med god mat og uten dårlig samvittighet i år.

EU-avstemningen var definitivt dette århundrets siste store protest. Det var også den siste raptus med vital politikk. Politiske motsetninger er ikke blitt borte i siste halvdel av 90-tallet, de er blitt diffuse, og aksepten av tingenes tilstand er blitt dramatisk mye større.

Kristin Gjesdal beskriver det slik i et essay i boka «På tampen av det 20. århundre»: «Opplevelsen av reell politisk uenighet er svært sjelden til stede. Langt mer utbredt er følelsen av at det som gir seg ut for å være en politisk debatt, i virkeligheten dreier seg om mer eller mindre ubetydelige justeringer av premissene for en såkalt rasjonell administrasjon av velferdsstaten inn i neste årtusen.»

Amerikasyken

Symbolene på endringen er flere. Symbolsterkt er besøket på et selvbetjent pol. Et kontinentalt sjokk og en eksistensiell opplevelse er det. Å selv få velge polvarer, uten straffende blikk og målende ekspeditører.

I første etasje i kjøpesenteret Byhaven i Trondheim går folk helt tilforlatelig rundt og kikker på flasker, før de stiller seg i kassakøen som om det skulle være på danskebåten. Lite kan utledes av om polkøen har nasjonal eller internasjonal fasong, men det ligger et politisk uttrykk av valgfrihet og individualisme i det moderne polbesøket.

Beklageligvis fikk jeg ikke sett Berlin før Murens fall. Ikke fordi jeg så gjerne ville se østberlinsk tristesse, men fordi jeg ville sett byen før den ble lik alle andre byer. Før internasjonaliseringen tok den i sitt jerngrep.

Før Starbucks Coffee, Dunkins Doughnuts og Toys'r'us fikk etablert seg i byen.

Sistnevnte leketøysforretning har for lengst fått en butikk på Alnabru i Oslo, en etablering som kroner de siste fem årenes amerikanisering av det norske samfunnet. Norge har alltid latt seg influere av verdens ledende kulturelle supermakt, men mot århundrets slutt har slusene vært helt åpne.

For den som har noen år bak seg i USA, er det nesten ikke en dag uten et gjenkjennelsens nikk: - Jaså, nå har det kommet også. Det gjelder alt fra grønnsakblandinger til ukebladdesign.

Det finnes fortsatt noen som freser når de hører navnet Anne Enger Lahnstein. Få har maktet å provosere som hun gjorde. Men de provoserte blir færre og færre. EU-avstemningen kjennes langt borte. Mye lenger enn de fem årene som vitterlig har gått.

Jentene som ser på Ally McBeal, kjenner kanskje navnet på den tidligere EU-dronningen, men ikke mer. De er på hjemmebane i Allys verden. Der man bruker penger, ironiserer og har ambisjoner. Og når Ally løper ut for å kjøpe sin cappuccino med mye melkeskum, kan de alt om det. Bagel og doughnut er for lengst på plass i det nærmeste kjøpesenteret.

ST. ALLY Tirsdagskvelden med Ally McBeal (alias Calista Flockhart) er blitt det helligste som finnes for norske tv-slaver.