Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fra Beatles til Bergen

- Selv om jeg aldri var spesielt opptatt av popmusikk, elsket jeg The Beatles. I dag skjønner jeg at det ikke var tilfeldig, de laget rett og slett skitgod musikk. Absolutt alt stemte i den musikken.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Enda en «det-årstallet-du-veit»-mimrer i ferd med å polere soundtracket til sin egen tapte ungdomstid? Feil, feil. Christian Eggen, årets festspillmusiker i Bergen og et levende musikalsk konglomerat med hele verden som virkefelt, ble født i 1957 og var bare seks da han kjøpte «She Loves You». Beatles-singelen var hans aller første plate og en gave til storebror Thor, men den seinere TV-sportskommentatoren lot seg ikke helt begeistre. Dermed forble «She Loves You» en vedvarende, om enn ikke dominerende, musikalsk villvekst i Christians musikalske flora, også etter hvert som pianotimer og europeiske klassikere som Bach ble toneangivende.

Drøbak

- Jeg er av spellemannslekt fra Østerdalen, men vokste godt og borgerlig opp i Drøbak. Faren min, tannlege, kjøpte et Steinway-flygel i 1962, jeg husker han spilte ragtime og Chopin-valser, sier Christian Eggen. Selv fikk han «dommen» som 11-åring da spillelæreren forkynte i foreldrenes påhør: «Gutten kommer til å bli musiker!»

- De lo litt, trodde ikke så mye på det. Men det året begynte jeg å ta timer hos Hildegunn Reuter. Hun underviste Håkon Austbø og Einar Henning Smebye også, fortsetter Eggen, som kort etter spilte sin første konsert som klaversolist med symfoniorkester. I 1973, med ytterligere 19 solistoppgaver bak seg, flere av dem med landets største orkestre, debuterte han med stor suksess i Aulaen, og med Per Gottschalk som impressario la 16-åringen ut på en profesjonell karriere som konsertpianist. Året etter LP-debuterte han til alt overmål med den kammerjazzaktige «Ufuge», egne komposisjoner som han spilte sammen med Harald Bergersen, Helge Hurum og Terje Venaas.

Riefling

- Jeg hadde skrevet små stykker helt fra jeg var 12- 13 år, nærmest som en avveksling fra all klassikerøvingen. En venn av meg i Drøbak, Ernst Rolf, barnebarn av den berømte, mente at dette burde ut på plate og ordnet alt. «Det eneste du må fikse er å betale musikerne,» sa han, og la til: «Og studioregninga, hvis vi ikke får solgt tape'n.»

«Ufuge» utkom på RCA International samtidig som den 17-årige Eggen ble herjet av sterk trang til luftforandring og musikkstudier i utlandet, spesielt Wien. Opphavet nektet ham imidlertid utreisetillatelse.

- Ikke noe utland før jeg hadde fullført artium, sa de. Så ble det privattimer hos Robert Riefling i stedet, og da han ble utnevnt til professor på den nye Musikkhøgskolen, ville han gjerne ha meg med som elev, sier Eggen. Han ble seks år på NMH. De fire første med piano som hovedinstrument, de to siste på diplomstudium i dirigering, der han var eneste elev.

- Jeg hadde også lengre studiopphold i Salzburg, Wien og Paris. Helst ville jeg tatt hele utdannelsen i utlandet, det hadde sine ulemper å tilhøre første kull på en nokså uferdig norsk musikkhøgskole. Det var et lite miljø med beskjedne krav, sier han.

Dirigentstudiet valgte han først og fremst for å lære komposisjon i praksis.

Karriere

- Som dirigentstudent slår du alle fluer i en smekk, både komposisjonsteori, partiturlære og de praktiske sidene av saken. Jeg tok dirigenteksamen i 1980, og ble møtt av norske orkestre som var nysgjerrige på oss få ferske dirigenter. Jeg fikk fort oppgaver, og det ble etter hvert flere dirigentoppdrag enn solistengasjementer.

På 80-tallet kom Christian Eggen til å lede både Ny Musikks Ensemble, også etter at det ble til Cikada og Oslo Sinfonietta, og ble en ettertraktet dirigent ved samtidsmusikalske begivenheter som for eksempel norgesbesøkene til John Cage og Iannis Xenakis. ISCMs Verdensmusikkdager i Oslo i 1990 ble et karrieremessig løft for den unge dirigenten, og på 90-tallet har han arbeidet vel så mye i utlandet som i Norge.

Men til tross for at han nesten alltid forbindes med klassisk samtidsmusikk eller Terje Rypdals ambisiøse og sjangerkryssende jazzprosjekter, nevner Christian Eggen like gjerne Bach, Mozart, Beethoven, Chopin, Brahms, Berlioz eller Stravinskij blant de komponistene han setter høyest.

- Kommunikasjonsteknologi og moderne lagringsmedier som CD og harddisker har gjort all musikk til samtidsmusikk, sier han. - Vi lever i en tid der Bach og Beethoven er samtidsmusikk, sammen med all annen musikk fra hele verden. Den er jo rundt oss hele tida. Hva har dette å si for vår historiebevissthet? Eller for vår forståelse av andre kulturer? Verden krymper i alle retninger, samtidig som den blir mer sammensatt. Hva gjør musikk fra tidligere århundrer med oss i dag?

Bergen

I disse dager er Christian Eggen dypt inne i så ulike oppgaver som å skrive musikk til Nationaltheatrets 100-årsforestilling (premiere 4. september), ferdigstille musikken til TV-versjonen av filmen om Ole Aleksander filibom-bom-bom, og selvsagt forberede festspillengasjementet i Bergen, der 19. mai er startdato.

- Som festspillmusiker har jeg fått ganske frie hender innenfor de rammene Bergljst Jsnsdsttir har lagt, sier han og forklarer:

- Vi er ved slutten av et årtusen og ser inn i et nytt. Bergljst ønsker å utfordre euro-sentrismen. Hun åpner opp for å skape et større verdensbilde. Det er på høy tid at vi innser at verden vil se ganske annerledes ut om få år. Mitt festspillprosjekt er en parallell til dette; der Bergljst tar for seg geografiske skiller, forsøker jeg å behandle historien og tida med det samme grepet. Jeg skal blant annet ha tre konserter med «Fortid», «Samtid» og «Fremtid» som stikkord. I «Fortid» skal jeg spille kammermusikk av Beethoven, Mozart, Chopin og Brahms sammen med Atle Sponberg, Nora Taksdal og Henrik Brendstrup; «Samtid» blir Cikada i «hardcore» norsk avantgardisme med musikk av Jon Øivind Ness, Asbjørn Schaathun og Cecilie Ore, mens «Fremtid» blir en ren György Kurtag-kveld der jeg har med meg Leif Ove Andsnes, Terje Rypdal og Bit 20 Ensemblet. Som et innslag under festspillåpningen viser vi en liten smakebit av Nationaltheater-forestillingen, mens jeg har valgt Luciano Berios timelange og forferdelig sterke verk «Coro» til å dele avslutningskonserten med Griegs a-mollkonsert. Jeg skal dirigere Stavanger Symfoniorkester og Det Norske Solistkor i «Coro», det kommer til å bli spennende.

Fortvilet

Som iherdig forkjemper for Oslo Sinfoniettas eksistensberettigelse på offentlige budsjetter, har Christian Eggen mer enn en gang uttrykt fortvilelse over det han kaller «samfunnets manglende evne og vilje til å la kunsten spille sin viktige, positive rolle i menneskers liv».

- Når det som skjer i menneskenes indre rom ikke anerkjennes som betydningsfullt nok til å være tema i den offentlige samtalen, er det fare på ferde, sier han. - Jeg savner politikere som vil hjelpe kunsten med å bli synlig og tilgjengelig. Nå har Oslo kommune vist generøsitet overfor Oslo Sinfonietta, men den kommunale bevilgningen dekker likevel ikke mer enn 10- 20 prosent av behovet. Får vi ikke mer, er det kroken på døra for et unikt samtidsensemble. Det er et faresignal, et veivalg som viser hvor skremmende ensporet vi tenker.

Vårt indre

Ethvert samfunn trenger kunst. Vi trenger medier som har menneskets indre som sitt hovedfelt. Dette dekkes nemlig ikke av Se og Hør, uansett hva Fremskrittspartiet måtte mene. Vårt kulturliv har så ville proporsjoner at det ikke fungerer, med en dødelig overvekt av værdamer, fotball og mandagsklubber. Et slikt klima lover ingen god framtid for levende mennesker.