Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fra Bergen til Manhattan

For mye gråstein, for lite gull.

BOK: At Aschehoug sender ut Siri Hustvedts «En bønn for Eros» like etter at Cappelen utga Jonathan Franzens «Mistrivselssonen», er et pussig sammentreff. Begge titlene er en blanding av essayistikk og memoarer; begge forfatterne er produkter av skandinaviske immigranter og Midtvestens konforme småbytilværelse. Hustvedt er norskættet, hun tok sågar artium i Bergen.

Både Franzen og Hustvedt framstår imidlertid – obligatorisk fremmedfølelse til tross – som utpreget selvsikre ungdommer som tidlig ble klar over at de var eslet til noe større enn hva Midtvestens småborgerlighet hadde å by dem.

Urban villmark

For begge forfatterne ble New York City et selvsagt mål, denne uimotståelige metropolen som er mytologisert i utallige bøker og filmer, som Hustvedt tematiserer: «…etter min oppfatning ventet eventyret i Manhattans urbane villmark, ikke på prærien i Minnesota», skriver hun.

For Hustvedt var New York intimt knyttet til drømmen om erfaringene hun higet etter å gjøre – «innen kjærlighet, storbyliv, intellektualitet». Franzen ville ganske sikkert nikket gjenkjennende.

Både «En bønn for Eros» og «Mistrivselssonen» kan leses som en slags intellektuelle selvbiografier, bygget over den velkjente reisen fra å være det gløgge, men mistilpassede provinsbarnet til å «finne seg selv» blant storbyens kosmopolitter. Begge inkluderer dessuten portretter av forfatternes familier generelt og foreldre spesielt. Men der Franzen framstår som selvtilfreds og nådeløs i sine vurderinger av menneskene rundt ham, tegner den tilsynelatende noe mer ydmyke – men også noe mindre velskrivende – Hustvedt et kjærlig bilde av foreldrene og søstrene sine.

«En bønn for Eros» består av tolv – delvis overlappende – essays av sterkt varierende lengde. Tekstene er skrevet i perioden fra 1995 til 2004, men med unntak av en av dem, som først ble trykt i norske Samtiden, får leseren dessverre ingen informasjon om hva slags kontekst de (eventuelt) opprinnelig hørte hjemme i. De nyeste artiklene er best: I analysene av Henry James og Charles Dickens – som hun har skrevet en akademisk avhandling om – taler en myndig forfatter med entusiasme. Man får lyst til å bla opp særlig i James’ «The Bostonians», men også i Dickens’ «Vår felles venn».

Småfeil

Betegnende for samlingen som helhet er måten Hustvedt bruker sine egne erfaringer som migrenepasient på sykehus i Dickens-essayet, som kretser rundt klassiske temaer som psykoanalyse, erindring, språk og identitet:

På ulikt vis tematiserer hun i de aller fleste tekstene sin egen tilværelse og historie som kvinne, intellektuell og forfatter.

Som oftest gnistrer det imidlertid verken språklig eller tankemessig: De fleste tekstene framstår som heller middelmådige og i varierende grad motiverte. Den oppramsende familiehistorien «Hist», for eksempel, har muligens interesse for norskamerikanere, men refleksjonene over minner, skriving, språk og «sted» likner for ofte rene selvsagtheter. At både dette essayet og store deler av boka for øvrig er full av småfeil som korrekturleseren burde rettet opp, gjør ikke saken bedre.

Intelligent

Hustvedt er dessuten opptatt av forholdet mellom foreldre og barn og mellom «mannlig» og «kvinnelig». I den kjærlighetstematiserende tittelteksten utdyper hun «en bønn om at vi ikke glemmer tvetydigheten og mysteriet, at vi i saker som angår hjertet anerkjenner en alltid tilstedeværende usikkerhet». Hun skriver om film, barnepsykologi og «The Great Gatsby», en av verdens mest omskrevne romaner, og utviser ikke sjelden en hang til det romantiske og svulstige.

Også tekstene om 11. september og om å «leve blant fremmede» i New York er fulle av velkjent tankegods og observasjoner som i 2008 framstår som lite originale. I avslutningsessayet «Utdrag fra en historie om det sårede selv» antyder Hustvedt en sammenheng mellom sin skjebne som kuvøsebarn, sin videre sykdomshistorie og livet som forfatter som slett ikke alle vil være enige i: «Er det sårede selvet det skrivende selvet? Er det skrivende selvet et svar til det sårede selvet? Det er kanskje mer presist.»

Problemet med «En bønn for Eros» er ikke at boka er direkte mislykket – til dét er Hustvedt en både for intelligent og kunnskapsrik skribent. Snarere er det at man som leser altfor sjelden får del i en genuint ny tanke eller et virkelig forfriskende perspektiv, og altfor ofte lurer på hvorfor man skal bruke tida si på å lese den.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media