Fra Berlin til Tullins løkke

PROFESSOR I FILOSOFI Helge Høibraaten meldte seg i sommer (Dagbladet 5.7.) på debatten om Nasjonalmuseets nye basisutstilling. Hans innlegg fortonet seg såpass snurrig at jeg i utgangspunktet antok at det kanskje først og fremst var forfattet for på en festlig måte å henlede det hjemlige publikums oppmerksomhet på den begivenhet det utvilsomt er at han p.t. innehar det høythengende Henrik Steffens-professorat ved det prestisjetunge Humboldt-Universitetet i Berlin. Det jeg oppfattet som et akademisk arbeidsuhell, viste seg imidlertid å være et varsel om et videre kunstpolitisk engasjement. Med et nytt innlegg i samme organ (15.8.) forsøker nemlig Høibraaten å samle sine mange løse tråder og frodige hugskott til noe som kunne ligne et resonnement. Men fremdeles gjør filosofiprofessoren, sleipt nok, et nummer av at han er amatør på angjeldende fagområde, hvilket naturligvis gjør det umulig å holde ham ansvarlig for noe som helst. Heller ikke i sitt siste innlegg begrenser Høibraaten seg til sak, og heller ikke nå er jeg helt overbevist om det egentlig er argumenter han fremfører.

PÅ ET PUNKT berører han imidlertid et helt sentralt tema for hva debatten har dreiet seg om: «Uansett sier Langslet at det gamle Nasjonalgalleriet nå er omgjort til en kunsthall, uten derved å ta avstand fra kunsthaller: han vil bare ha nasjonalgalleriet også [...] Jeg spør: er dette så rart, når det nå faktisk er sant at Sune Nordgren har kunsthallerfaring fra Newcastle og andre steder? Er ikke dette snarere det man med langsletske øye må vente, når en kunsthall-mann slipper inn?»Slik sannsynliggjør professor Høibraaten ikke bare den gamle antagelse om at også blind høne kan finne korn, men dessuten slumpe til å lokalisere hvor hunden ligger begravet. Som kjent har Sune Nordgren skapt seg et stort navn som visjonær entreprenør innenfor kunstfeltet, med tung erfaring fra kunsthallene i Malmø og Newcastle. Derimot kan Nasjonalmuseets direktør ikke vise til erfaring fra museumsledelse - og nyordningen og debatten som har foregått synes å vise at han heller ikke har særlig forståelse for museumsvirksomhet. Dermed blir det da heller ikke overraskende at det i så stor grad er kunsthallkonseptet som ligger til grunn for hans satsning i Oslo. Når brorparten av de kunstverk som inngikk i Nasjonalgalleriets basisutstilling er fjernet etter at institusjonen gikk opp i den store museumsfusjonen, kan det med en viss rett hevdes at Nasjonalgalleriet er demontert, ikke bare i konkret forstand, men at selve idéen om et nasjonalgalleri hos oss langt på vei er suspendert.

NASJONALGALLERIETS tidligere direktør Knut Berg har fått seg en drabelig smekk av Nasjonalmuseets styreleder bl.a. for å sette resultatene av nyordningen i sammenheng med Nordgrens særlige kompetanse og erfaringsbakgrunn. Skjønt uenig i sak vil derfor Knut Berg ganske sikkert være takknemlig for Høibraatens bidrag til å klargjøre og legitimere posisjonene: museum eller kunsthall.Nyordningen av Statens kunstsamlinger inngår som et viktig element i en omfattende kulturpolitisk ommøblering. I Aftenposten forsøkte f.eks. Knut Olav Åmås i sommer å reise debatt om den tiltagende maktkonsentrasjonen i kulturlivet. Hvem bevilger penger til hvem, og til hva? Er Statens Kunstakademi nedlagt? Var kvalitetsreformen bare en kvikk talemåte for å strømlinjeforme universitetet som studentfabrikk? Ut fra et klassisk kunnskapsmessig perspektiv beskrev Gudleiv Forr (Dagbladet 24.6.05) hvordan faggrensene blir uttydelige og den faglige identitet brytes ned i museene når konservatorer blir til kuratorer.

SOM ANTYDET er det mange store og innfløkte spørsmål å gripe fatt i. Det skulle være spennende om Høibraaten etter tilbakekomsten fra Berlin fant tid til å videreføre sine museologiske refleksjoner f.eks. ved å konsultere de høyt respekterte fagmiljøene ved byens sentrale kunstinstitusjoner. Er også der den aldersstegne museumstanken på vikende front? Spesielt gledelig skulle det være om han kunne formidle til oss noen impulser om hvorledes man under de rikere forhold der ute hanskes med lignende vidløftige problemstillinger. Det ville dessuten være helt i det steffenske professorats ånd, naturligvis.