YTRINGSFRIHET: Karikaturstriden er ikke over, skriver John Olav Egeland. Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET
YTRINGSFRIHET: Karikaturstriden er ikke over, skriver John Olav Egeland. Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADETVis mer

Fra blekk til blod

Ti år etter Muhammed-karikaturene er forsvaret av ytringsfriheten nølende og tvetydig. De religiøse terroristene pynter seg med stadig mer blod.

Kommentar

De som tror virkeligheten er rasjonell og forutsigbar, har ikke skjønt mye. De glemmer kraften i den religiøse, selverklærte krenkelsen. Den 30. september 2005 publiserte den danske avisa Jyllands-Posten tolv tegninger av profeten Muhammed under overskriften «Muhammeds ansikt». Avisa hadde invitert 42 karikaturtegnere til å tegne profeten, men bare tolv sa ja. Tegningene inngikk i et redaksjonelt eksperiment der selvsensuren blant danske kunstnere ble utfordret. En av tegningene forestilte profeten med ei bombe i turbanen. Tegneren Kurt Westergaard viste seg å være vel så profetisk som noen religionsstifter. Rasende muslimske ekstremister og terrorister reagerte nettopp med bomber, ildspåsettelse og dødelige kuleregn.

Utfordringen var skrevet med blekk. Svaret ble formulert i blod. Ingen ting tyder på at karikaturkrigen er over. I januar i år ble sytten mennesker drept under og etter et terrorangrep på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo. Noen dager etter smalt det i København og ytterligere to menneskeliv gikk tapt.

Hvor står vi ti år etter at de første truslene ble ropt ut over verden? Kortversjonen er at forsvaret av ytringsfriheten i Vesten er skrøpelig, ujevnt og tvetydig. Samtidig har jihadismen - ikke minst dens mest ekstreme uttrykk, altså IS - hatt stor framgang. Et belte av krig og mislykkede stater strekker seg fra Afghanistan, over Syria og Irak til Libya og skaper en historisk flyktningestrøm mot Europa. Det garanterer at motsetningene mellom tradisjonell islam, og det liberale samfunnets satire og religionskritikk, vil fortsette.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Karikaturstriden er ikke over. Den er antakelig bare i sin første fase. Ikke minst fordi det ikke finnes noe innlysende kompromiss mellom religiøs krenkelse og ytringenes frihetskrav. Noen mener svaret kan hentes i et nytt begrep: ytringsansvar. Dessverre er det en konstruksjon, en steril hybrid. Formålet med den offentlige samtalen er å komme fram til bedre innsikt og nye løsninger, ofte gjennom sterke motsetninger. Den prosessen kan ikke ta hensyn til religiøse følelser, dogmer eller presteskapets grensesetting. Da nedkjøles samtalen og motsetninger slutter å befrukte hverandre.

Ytringsfriheten står ikke høyt i folks bevissthet, verken i øst eller vest. En viktig årsak til det er at ytringsfriheten mangler egenskaper som gjør den allment elsket eller forstått. For å virke kan den aldri bli et opphøyd ideal. Ytringsfriheten er samfunnets immunforsvar:

Gjennom den ser vi det skjeve, det undertrykkende, det urettferdige og videre til tiltakene som kan korrigere ubalanse og lindre smerte. Vi må vite for å kunne reflektere og handle. Men metoden er brutal.

Den utfordrer alle verdier og idealer, og viker ikke for å utfordre, såre og krenke for å komme nærmere sannheten. En høflig og lydig ytringsfrihet finnes ikke. Den er en rullende tornebusk.

Karikaturstriden handlet fra begynnelsen om muslimers rett til ikke å bli krenket i sin tro. Det høres rimelig ut, og de fleste av oss vil helt naturlig unngå det som er støtende i kontakten med andre mennesker. Selvsagt skal alle ha plass til sitt eget liv og sin egen tro. Men påberopelse av krenkelse kan også være en herskerteknikk som brukes for å flytte ansvar over på andre. Den krenkede helliggjør egne følelser og peker på andre: «Det er du som har ansvar for at jeg har et dårlig liv». Problemet er at det ikke er mulig - på noen effektiv måte - å lese sjelens grenser hos andre. Vi kan ikke forutsi en krenkelse i et annet menneskes hode. Her finnes en maktulikhet som kan utnyttes på en autoritær måte. For satiren og religionskritikken er det komplett umulig å underlegge seg et slikt regime.

Det liberale samfunnet blir ofte beskyldt for å være sin egen motsetning: I lengden tolererer det bare liberale verdier. Påstanden har islett av sannhet, og vi har den siste tida sett eksempler på det.

Grupper som tidligere var undertrykte minoriteter, kan raskt snu når de blir en del av meningsmajoriteten. Et eksempel på det er hvordan Miljøpartiets ordførerkandidat i Oslo, Shoaib Sultan, måtte løpe spissrotgang for å forklare sitt syn på homofili. Det var en påminnelse om at et ekte liberalt samfunn selvsagt må ha plass - også offentlig - for synspunkter, verdier og religiøs tro som avviker fra flertallet eller de rådende sannheter. Ytringsfriheten er religionsfrihetens beste garanti. Det kommer av at ytringsfriheten er en konstituerende frihet, dvs. en forutsetning for annen frihet. Derfor kan den ikke innskrenkes, inngjerdes eller mykes opp for å imøtekomme andre, kanskje gode formål. Ytringsfriheten kan aldri bli gjenstand for forhandling.