Fra bok til film til bok

Med «Siderhusreglene», som hadde premiere på norske kinoer fredag, er en ny Irving-roman blitt filmsuksess. Selv begynte Irving å jobbe med filmmanuset allerede da romanen ble utgitt i 1985. Han har uttalt at «Garps verden» og «Hotel New Hampshire» er gode filmer, men at de ikke minner ham noe om romanene hans. Filmatiseringen av «Siderhusreglene» er han strålende fornøyd med og han har sett filmen mer enn 60 ganger.

Ga nesten opp

Etter at samarbeidet med den tredje regissøren, Michael Winterbottom, begynte å skrante, vurderte Irving å overlate manusskrivingen til en annen.

- Jeg kunne ha skrevet en hel roman på den tida jeg hadde brukt på «Siderhusreglene»s filmmanus. Men, kanskje nettopp på grunn av alt arbeidet jeg hadde investert, kunne jeg ikke gi opp og la en annen fullføre jobben, skriver Irving i boka.

Den fjerde regissøren, Lasse Hallström («Mitt liv som hund»), ble redningen, og Irving skryter av det gode samarbeidet og den gjensidige respekten de hadde.

Enklere

- Hallström overtalte meg til å slippe

litt solskinn inn i filmen. Det var godt han gjorde det, skriver Irving i boka.

Handlingen i filmen er ekstremt forenklet i forhold til i romanen. Det måtte den bli. For Irving har det å kutte ned 800 romanmanussider til 136 filmmanussider betydd en del smertefulle tap. Men han er sikker på at enkelte av dem som ikke likte romanen, vil elske filmen. Av den enkle grunn at det mest grusomme i romanen ikke er med i filmen.

Bestefar


Bakgrunnen for romanen er både problematikken omkring kvinners rett til fri abort og det mer private anliggende, at Irving allerede som fjortenåring leste de tre bøkene bestefaren hans hadde skrevet. Dr. Frederick C. Irving var en anerkjent gynekolog og ga ut «The Expectant Mother's Handbook», «A Textbook of Obstetrics» og «Safe Deliverance». Det er ikke overraskende at disse bøkene gjorde et uutslettelig inntrykk på en tenåringsgutt. Irving skriver om bestefaren i «My movie business» og føler seg sikker på at han ville ha likt «Siderhusreglene». Bortsett fra en liten detalj. Han hadde ikke akseptert at dr. Larch «utdanner» barnehjemsgutten Homer Wells til en fullverdig gynekolog.

- Bestefar var tross alt utdannet ved Harvard, skriver Irving.

Er med i filmen


Første gang Irving møtte skuespillerne ble han skuffet. Ingen av dem så ut som de skikkelsene de skulle spille, især ikke Tobey Maguire som skulle spille Homer.

- Han så absolutt ikke uskyldig ut. Men, med en gang jeg så dem i sine roller endret inntrykket seg. Tobey var Homer, skriver Irving.

Forfatteren spiller selv stasjonsmesteren.

- I nesten 20 år hadde jeg forestilt meg Homer stige ned på perrongen, når han vender hjem . Jeg ville være der, i stasjonsmesterens triste person, for å se Homer komme ut av toget, hevder Irving.

Minneverdig


En dag på filmsettet fikk han følelsen av at hans nesten 14 år lange prosess for å se «Siderhusreglene» var fullført. Alle «epleplukkerne» satt ved et bord for seg selv og spiste. Irving ville sette seg sammen med dem, men i et øyeblikks innskytelse så han at ingen kunne sette seg der, akkurat som ingen kunne tre inn i verken romanen eller filmen han hadde laget. Epleplukkerne eksisterte bare i «Siderhusreglene». Irving beskriver dette øyeblikket som det mest minneverdige i hele hans erfaring med å se sine romaner bli til film - og det skjedde ikke på lerretet.

- Det skjedde, akkurat som «Siderhusreglene», i min fantasi, skriver han i «My movie business».