Fra boys til menn

Spice Girls’ tilbakekomst på plate og arena er kanskje heitere for underholdningspressen og mer imøtesett fra et finansielt ståsted, men faktum er at krydderjentene kommer lovlig seint til fabrikkbandbransjens etterfest. De blir slått av et praktisk talt samlet hovedfelt av sentrale boyband fra 90-tallet som er back in business med ulike nivåer av suksess.

Der man tidligere så på boybandenes fjortisjentepublikum som notorisk illojale – boyband handlet primært om å finne ett medlem å bli forelsket i, og var noe man hastig var innom før man begynte å høre på «ordentlig musikk» – ser man i dag at de samme bandene, ti år eldre, når et langt bredere og mer sammensatt publikum. Hvordan boybandene har klart å riste av seg sine demografiske begrensninger, er det som gjør dagens revival til en interessant casestudie for en krisepreget platebransje. Det handler nok mest om penger, før eller siden gjør soloflopper og kredittkortregninger så vondt at man simpelthen ikke har råd til å la være å gjenforenes, men det kan også handle om sårede egoer, et forsøk på å oppnå en form for respekt som deres fabrikkerte utgangspunkt aldri ga dem på 90-tallet.

Flere interessante perspektiver på den nye boybandbølgen ble også brakt til torgs i en artikkel av den prisbelønte skjønnhetsjournalisten Hannah Betts i engelske The Observer nylig. Under tittelen «What do women want?» blir, blant mye annet, den nye boybandbølgen brukt som eksempel på hvordan mainstreamaksepten for den metroseksuelle mannen har økt, og hvordan boybandbegjæret på disse ti åra meget vel kan ha flyttet seg fra døtre til mødre – den unge, kropps- og klesbevisste og vennlige boyband-arketypen er bare én av mange som gjennomsnittskvinner i alderen 25–45 år attrår i en tenkt buffet av ulike maskuliniteter.

Kanskje ikke så rart da, at boybandene nå kommer tilbake i tilnærmet samlet flokk. De siste ukene har det strømmet på. Nye album fra amerikanske Backstreet Boys og irske Westlife. Det er bare ei uke siden det kom breaking news om at Ronan Keating er med i startoppstillingen når irske Boyzone fredag denne uka gjør comeback i forbindelse med BBC-innsamlingsaksjonen Children In Need. Og Take That, foreløpig uten Robbie Williams i folden, fulgte nylig opp sin stormende og rekordknusende comebacksuksess fra i fjor med å gi ut singelen «Rule The World», temalåt fra den stjernespekkede fantasyfilmen «Stardust». Sangen nevnes som en mulig Oscar-kandidat for beste filmlåt, og ligger foreløpig på andreplass på den britiske singlelista. I det øyeblikket den eventuelt når toppen, blir det gruppas 11. nummer én-hit, og den tredje siden comebacket seint i 2006. Nå mangler det bare et Justin Timberlake-velsignet N’Sync-comeback og en ny single fra New Kids On The Block.

Eller hva med A1? Siggeruds egen Christian Ingebrigtsen er ute med det ferske soloalbumet «The Truth About Lies», som til nå har oppnådd 22. og 33. plass på VG-lista. Det er nettopp slike listeplasseringer som før eller siden pleier å ende med boybandcomeback.

Og for å holde oss på hjemmebane: tilsier ikke alt dette at tiden nå er inne for at Espen Eckbo og Henrik Elvestad enten bør følge opp, eller i hvert fall snarest DVD-gjenutgi (helst director’s cut og med oppdaterte kommentarspor) sin smått undervurderte og gjennomgående svært morsomme «Norges-svar-på-Spinal Tap-og-The Rutles» boybandsatire «Get Ready To Be Boyzvoiced» fra 2000? Kanskje det er nettopp dem, og en solid dose av den multiironiske nye (nye) humoren, som kan gi et presist svaret på hvorfor boybandfenomenet er kommet tilbake med slik kraft.