Fra de siste tider

En strålende apokalypse fra en litterær gigant.

BOK: Før måtte vi vente like lenge som en landeplage varer på en ny roman fra den beste forfatteren vesten har avlet siden Shakespeare.Men så, helt ubesværet og med kraft hentet fra ytterst i tærne, plasserer Cormac McCarthy to tette i planeten på leseren.

Mannen med ljåen

Om fjorårets thrillerbeslektede «Ikke et land for gamle menn» skrev jeg at den var et presist og intenst menneskelig verk som forlanger å bli lest. Jeg regnet det da som totalt usannsynlig at McCarthy skulle overgå seg selv et bare et drøyt år seinere.Melville-til-hest er satt på stallen og selv om språket i «The Road» er slipt på mannen med ljåens smergelskive driver McCarthy meg fortsatt til ordbøkene gang på gang. Men her blir det ingen sur svie etter den søte kløe, bare lutter beundring for hvordan det amerikanske skriftspråket forvaltes av Cormac McCarthy.Dess taitere McCarthys romaner blir, dess veldigere blir temaet, og denne gang finnes det definitivt ikke lenger noe land som er egnet verken for gammel eller ung. En far og en sønn dytter en handlevogn gjennom de grå, askedekte ruinene av Nord-Amerika med langsommelig kurs mot kysten der faren har hørt at havet kanskje fortsatt er blått.

Katastrofe

Menneskekjøttetende bander streifer om på veiene og det er livsfarlig å oppholde seg for lenge på et sted. Håpet er å finne en av de få, vennligsinnede småsamfunnene som visstnok skal eksistere. Vi får ikke vite i detalj hva som har skjedd, bare at apokalypsen inntraff tidlig en morgen kl. 01.17 for et tiår siden da himmelen åpnet seg med et langt lysflerr etterfulgt av en rekke rystelser.Sot blokkerer sola, de få overlevende etter de grusomme krigene som fulgte katastrofen, bærer masker laget av hva de kan finne mot soten som er blitt en bestanddel av luften. Kannibalisme er en vekstnæring på hell, byer står tomme og smeltet glass henger nedover bøyde husvegger. Langs veiene står lange rekker av utbrente og rustne biler i en stiv, grå smørje av smeltet gummi og i vannkanten ligger beinrestene etter millioner av fisk. Cormac McCcarthy har sagt at forfattere som ikke konsentrerer seg om døden ikke kan regnes som seriøse.

Hypnotisk

For den som måtte tvile på McCartys egen monomane seriøsitet er det etter å ha lest «The Road» bare å gi seg i kast med hans ni tidligere romaner for så eventuelt å etterfylle med tre skuespill som er en anelse mindre dystopiske. Begynn gjerne med den nylig utgitte «Ikke et land for gamle menn» i Knut Ofstads fenomenale oversettelse til Cormac-norsk.McCarthys evne til å skildre et landskaps topografi er hypnotisk og den kjennetegner alle romanene hans. I «The Road» er det fraværets landskap som trer fram, også det mentale landskapet hvor utviskede minner vugger fortida i søvn og umuliggjør savn.Den er også en roman som tar opp i seg det uuttalte språket, det far og sønn lar forbli usagt er blant det viktigste de kunne ha meddelt hverandre. Dette danner resonansbunnen for verket og McCarthy skriver romanen nådeløst fram til sin uunngåelige konsekvens.

Hinsides tvil

En av McCarthys tidligere romaner bærer tittelen «Et guds barn». Uten å røpe for mye; i siste scene i «The Road» blir sønnen tatt opp i en hellig familie ledet av en veteran furet fra mange kamper. En familie som kanskje er del av noe større, et samfunn hvor guds pust går fra mann til mann gjennom alle tider. Slik blir en fåmælt Messias håpet for framtida, hvis man da ikke velger å kalle dette glimtet av noe for regelrett überdarwinisme helt rensket for nettopp det åndelige aspektet som håp fordrer.McCarthy har skrevet en av de beste, amerikanske romaner som noen gang er utgitt, en roman som demonstrerer hinsides enhver tvil hvor forpliktende avgjørende skjønnlitteratur må være for å ha betydning utover seg selv. Ingen utvei, ingen trøst, bare en forferdelig innsikt i hva det vil si å være menneske.