Fra det indre utland

Alexander Rubios diktsamling «Utland» er en beretning fra en reise.

Den antyder en ferd fra land til land, forflytninger i bil, landeveier, fremmede landskap, hotellrom. Men «Utland» er like gjerne betegnelsen på et indre eksil. For først og fremst foretar Rubio en ferd til det indre, i selvdestruksjonens navn. Empirien fra den ytre reisen relateres til det som finner sted i hug og kropp. Landskapene viker, flyter vekk, fragmenteres.

De tilsvarer en jegets avvikling og oppløsning inntil det substansløse og formløse: «mine eigne partiklar er lausrykte/No i hundretusen namnlause bitar.» Oppløsning De er to om å reise, to om å gli fra hverandre - til hver sin oppløsning. Og ikke engang - eller aller minst - hotellrommets intimitet kan bringe de to sammen: «Og me let att augo og drøymer/Om eit anna liv, bortanfor desse to halvdelane/Av senga som ikkje eingong kroppane våre/kan krysse.»

«Om jegets oppløsning og konsentrasjon. Deri ligger det hele,» skrev Baudelaire. Rubios dikt gir oss oppløsningen. Og også diktene er som rammet av oppløsning. De bærer preg av å ha blitt skrevet i gjerningsøyeblikket og på åstedet. En nokså tilfeldig sammensetning av litterære rester og original Rubio gir et inntrykk av ferskhet, ubearbeidethet og, sist men ikke minst: ukonsentrasjon.