Jubilant: Den 22. februar fylte den norske sosiologen, idéhistorikeren og rettsteoretikeren Rune Slagstad 70 år. Denne uken lanserte han boka «Tilløp til offentlighet», i tillegg til diverse nyutgivelser, deriblant «De nasjonale strateger». Foto: Lars Eivind Bones.
Jubilant: Den 22. februar fylte den norske sosiologen, idéhistorikeren og rettsteoretikeren Rune Slagstad 70 år. Denne uken lanserte han boka «Tilløp til offentlighet», i tillegg til diverse nyutgivelser, deriblant «De nasjonale strateger». Foto: Lars Eivind Bones.Vis mer

Fra det nasjonale til det postnasjonale

Vendingen mot det sosiologiske kan etterspores gjennom det endrede innhold i begrepet om «stat» og fremveksten av en ny verdi: samfunnssolidaritet

Meninger

Retningsgivende for boka «De nasjonale strateger» ble konfrontasjonen med historikeren Jens Arup Seip. Et hovedtema hos Seip forble embetsmannsstaten (1814-1884), dens vekst og fall, beskrevet med arbeiderpartistaten etter 1945 som utkikkspunkt. «Flerpartistaten» (1884-1940) hadde Seip større problemer med å identifisere. Min betegnelse på denne epoke er «venstrestaten». Termen peker mot partiet Venstre som toneangivende politisk kraft i tiårene før og etter 1900, men den rommer også en forskyvning i dannelsestradisjon. Mens embetsmannsstaten som kunnskapsregime var forankret i det juridiske (og det teologiske) og arbeiderpartistaten i det samfunnsvitenskapelige, fikk venstrestaten et tyngdepunkt i skolefolket og den lærerpedagogiske folkedannelsestradisjon. Lærerne, som var utdannet ved periferiens dannelsesanstalter, lærerseminarene (fra 1902 lærerskolene), kom med lektorene til å spille en viktig demokratiserende rolle lokalt og nasjonalt; venstrestaten ble skolefolkets storhetstid. Skulle norsk historie gjennom de siste par hundre år fanges i ett ord, måtte det være «utdanningsrevolusjon».

Nye profesjoner kom til. Fra Norges Landbrukshøiskole (1897) kom agronomene, fra Norges Tekniske Høiskole (1910) ingeniørene og arkitektene; tannlegene fikk egen høyskole i 1928, veterinærene sin i 1935, mens farmasøytene fikk sitt eget institutt ved Universitetet i 1931. Felles for alle disse profesjonene var at de berodde på naturvitenskapelig kunnskap i sin anvendelse, og derved markerte en ny fase i moderniseringen av Norge med en spenning mellom «de to kulturer»: den humanistiske og den naturvitenskapelige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Norge tok spranget inn i gruppen av moderne industrinasjoner først etter 1945, med en kontinuerlig industriell ekspansjon, statlig planlagt og styrt, frem til industrialismens kulminasjon på 1970-tallet ved overgangen til oljealderen. Arbeiderpartistatens suksess som reformregime berodde også på dette: evnen til å mobilisere den sterke statstradisjon i det norske system. Fagfolkene plasserte seg gjerne midt i samfunnsstriden med sine ulike reformideer. I arbeiderpartistaten som kunnskapsregime ble jussens styringshegemoni utfordret av sosialøkonomien, ingeniørvitenskapen, medisinen og pedagogikken, symbolisert gjennom handlingsideologer som Erik Brofoss, Finn Lied, Jens Christian Hauge, Karl Evang, Rolf Hofmo og Helge Sivertsen. De var alle offentlige entreprenører som for det første bedrev samfunnsbygging med basis i sin fagkunnskap, og som for det andre gjerne opptrådte i det offentlige rom i åpen duell omkring sine program. Systemet hadde imidlertid et ubetinget politisk sentrum: Arbeiderpartiet med Einar Gerhardsen som den politiske dirigent, som omga seg med forvalterne av tidens fremste fagkunnskap.

Den tyske begrepshistorikeren Reinhart Koselleck har fornyet historieforskningen med sin analyse av det han har kalt det moderne, borgerlige Europas «sadlingstid»: tiårene omkring 1800. Koselleck ettersporte vendingen mot det historiske, det tid-lige, i denne perioden. Den politiske filosofis begreper om frihet, demokrati og revolusjon fikk et nytt, temporalisert innhold, knyttet til fremskritt og fremtid. Historie ble historie og ikke bare historier. Kosellecks vending mot det historiske må utvides til en vending mot det sosiologiske, om en vil forstå det som skjedde i Norge (og de skandinaviske land for øvrig) omkring 1900, da grunnen ble lagt for den nasjonale velferdsstat. Venstrestaten var sadlingstiden for det sosialdemokratiske prosjekt i det norske system. Vendingen mot det sosiologiske kan etterspores gjennom det endrede innhold i begrepet om «stat» og fremveksten av en ny verdi: samfunnssolidaritet. Den ga retning ved etableringen av en samfunnsetisk motmakt til den ekspanderende markedsøkonomi: den sosialdemokratiske velferdsstat, skjermet mot markedet og med skole og helse i offentlig regi som institusjonelle uttrykk.

Siden 1980-tallet har det moderne industrisamfunn med dets ideologiske koordinatsystem mistet sin forklarende og mobiliserende kraft, og tilsvarende synes å gjelde det tradisjonelle sosialdemokrati. Oppbruddet fra arbeiderpartistaten begynte på 1960-tallet, hevder jeg i «De nasjonale strateger»: «Men det regime som Gerhardsens parti hadde gitt navn til, hadde et liv også uten sosialdemokratiske statsråder; kroppen fungerte uten hode. De neste tiår ble slik en uoversiktlig tidsepoke, preget av en merkverdig tvetydighet: arbeiderpartistatens forlengede eksistens i kombinasjon med et oppbrudd på bred front.»

Regimeskiftene siden 1814 har også hatt nasjonen som selvfølgelig institusjonell ramme - modernisering har vært nasjonsbygging -, men dagens regimeskifte innebærer en ny konstellasjon av det nasjonale og det postnasjonale, med fremveksten av et dualt, nasjonalt og postnasjonalt regime av økonomisk, rettslig og politisk art. Det er en tematikk som kun er antydet i siste del av «De nasjonale strateger». Den danske statsviter Ove K. Pedersen har foreslått «konkurransestaten» som betegnelse på det nye regime som er etablert i Danmark siden 1990-tallet (Ove K. Pedersen, «Konkurrencestaten», Hans Reitzels Forlag 2011). Det er en term som kan synes like treffende i norsk kontekst. Også for Norges del er det rimelig å se årene fra 1970- til 1990-tallet som en overgangsperiode henimot en ny regimedannelse, markert bl.a. ved EØS-avtalens ikrafttredelse i 1994, Stortingets ratifisering av WTO samme år og beslutningen om å inkorporere Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) i norsk lov gjennom menneskerettsloven i 1999.

Med all sin forskjellighet er det en indre sammenheng mellom de tre nyutgivelsene «De nasjonale strateger», «Rettens ironi» og (Sporten). Alle tre er historisk forankrede samtidsstudier med det samme tidsspenn fra det tidlige 1800-tall frem mot i dag. I (Sporten) er, til forskjell fra de andre to studiene, overgangen fra det nasjonale til det postnasjonalt et sentralt tema. Sporten er et egenartet globaliseringsmedium. Med unntak av kriger og katastrofer er det intet som samler en hel verden som de sportslige mega-events fotball-VM og sommer-OL. Men det er en global samling som samtidig understreker at det nasjonale fortsatt er høyst virksomt i det postnasjonale. I «Rettens ironi» er jussen og rettsvitenskapen det sentrale tema. I 1814-revolusjonen var det felleseuropeisk (og nordamerikansk)juridisk tankegods som slå inn i nasjonal kontekst. I dag er jussen, i lang tid en av våre mest nasjonale vitenskaper, blitt en viktig postnasjonal moderniseringsagent.

Kronikken er en forkortet versjon av et nyskrevet forord i nyutgaven av «de nasjonale strateger»