Psykiatrifeltet er et område hvor det har vært manglende kunnskap. Det har gitt rom for en rekke forskjellige teorier og behandlingsretninger, som ofte har vært motstridende. I tillegg har mye tid og krefter blitt brukt på krangling om hvilke teorier som er best, ofte basert på antakelser mer enn kunnskap. Men dette er nå i ferd med å endre seg, illustrert med et sitat fra en av de fremste vitenskapsmenn på feltet, Ken Kendler: «Psykiatrifeltet går nå fra en «previtenskapelig» paradigmekamp til mer moden forståelse av kompleksitet».

Et klassisk spørsmål i psykiatrifeltet har vært om sykdommene skyldes arv eller miljø. De siste åras forskning har skaffet ny kunnskap om dette. Alvorlige psykiske lidelser har en høy grad av arvelighet. Men til forskjell fra rene arvelige lidelser, er det en sårbarhet som arves, og det må miljøfaktorer til for at sykdommen skal slå ut. Dette har konsekvenser for behandlingen. Det er viktig å begrense og mestre stressfaktorer i miljøet, og mye av psykiatritilbudet i dag fokuserer på dette. Men det har også betydning for pasienter og pårørende. Før ble foreldre til schizofrenipasienter feilaktig beskyldt for å være årsaken fordi man mente de var kalde og lite omsorgsfulle. Dette var en stor belastning for foreldrene. Nå vet vi at «kalde mødre» ikke er årsaken, og mange foreldre bør få en unnskyldning.