Fra dogmer til kunnskap

Psykiatrifeltet er et område hvor det har vært manglende kunnskap. Det har gitt rom for en rekke forskjellige teorier og behandlingsretninger, som ofte har vært motstridende. I tillegg har mye tid og krefter blitt brukt på krangling om hvilke teorier som er best, ofte basert på antakelser mer enn kunnskap. Men dette er nå i ferd med å endre seg, illustrert med et sitat fra en av de fremste vitenskapsmenn på feltet, Ken Kendler: «Psykiatrifeltet går nå fra en «previtenskapelig» paradigmekamp til mer moden forståelse av kompleksitet».

Et klassisk spørsmål i psykiatrifeltet har vært om sykdommene skyldes arv eller miljø. De siste åras forskning har skaffet ny kunnskap om dette. Alvorlige psykiske lidelser har en høy grad av arvelighet. Men til forskjell fra rene arvelige lidelser, er det en sårbarhet som arves, og det må miljøfaktorer til for at sykdommen skal slå ut. Dette har konsekvenser for behandlingen. Det er viktig å begrense og mestre stressfaktorer i miljøet, og mye av psykiatritilbudet i dag fokuserer på dette. Men det har også betydning for pasienter og pårørende. Før ble foreldre til schizofrenipasienter feilaktig beskyldt for å være årsaken fordi man mente de var kalde og lite omsorgsfulle. Dette var en stor belastning for foreldrene. Nå vet vi at «kalde mødre» ikke er årsaken, og mange foreldre bør få en unnskyldning.

Når det gjelder lettere psykiske lidelser, slik som angst og depresjon, har disse mindre grad av arvelighet, men også her finnes en medfødt sårbarhet. Et stort gjennombrudd på feltet kom for få år siden. I en studie fra New Zealand oppdaget man hvordan personer med medfødt sårbarhet i arvematerialet er spesielt utsatt for å reagere med depresjon på en tapsopplevelse, slik som skilsmisse, oppsigelse eller sykdom. Dette viser et meget grunnleggende prinsipp, at det er ikke bare miljøforhold, eller bare arv, som gir sykdom. Det er samspillet mellom disse som gir psykiske lidelser, og dette er nå i ferd med å bli del av opplæringen av helsearbeidere.

Men hvordan er det med forholdet mellom kropp og sjel, biologi og psyke? På dette feltet har man fått revolusjonerende ny kunnskap siste år, og en rekke gamle dogmer er vist å være feil. Ved hjelp av nye hjerneavbildningsteknikker (MR) har man vist hvordan hjernen fungerer annerledes når personer er deprimerte, eller når de har høy grad av angst. Dette gjør at man kan lete etter hjernebiologiske mekanismer som ligger under sykdommene. Mange trekker da den slutning at dette er rent biologiske lidelser. Det er feil. Man har nemlig også vist hvordan stress eller følelse av fare kan påvirke hjernens biologi. Det betyr at miljøet er en viktig årsak til slike sykdommer, og at hjernen er organet hvor ytre psykisk påvirkning har effekt. For selv om vi i psykiatrifeltet har fått en rekke nye hjelpemidler til å studere hjernens funksjon, så er det mer enn noen gang viktig å søke pluralisme i forklaringer, og unngå biologisk reduksjonisme.

En viktig følge av den nye kunnskapen er at gamle profesjonsforskjeller nå blir mindre tydelige. For eksempel er det mange psykologer som arbeider med hjerneavbildning Samtidig forsker mange psykiatere (leger) videre på psykososiale forhold som utløser sykdom, slik som stress, tapsopplevelser og forsinket oppstart av behandling. En fellesnevner er fokus på å forstå årsaken og utløsende faktorer, uavhengig av bakgrunn og profesjon. En slik endring av forskningsfokus til hva som er det beste for pasienten, har bidratt til store internasjonale gjennombrudd. I de siste år har sammenhengen mellom biologi og psyke blitt trukket fram blant de viktigste vitenskapelige framskritt uansett forskningsfelt. Samtidig er det viktig å fastslå at psykiatriske lidelser er komplekse, og det finnes ingen enkle løsninger.

Hvordan får denne nye kunnskapen betydning for behandling? Det gamle skillet har ofte gått mellom samtalebehandling (psykoterapi) og medikamenter. Hva er best? Igjen er svaret begge deler. Medikamenter gitt sammen med samtalebehandling har vist seg mest effektivt for flere psykiske lidelser. Hjerneavbildning har vist at samtalebehandling kan påvirke hjernens funksjon. De som ble bra av psykoterapi ved depresjon hadde endringer i hjernefunksjon. Dette har tidligere også vist seg å være tilfelle etter behandling med antidepressive medikamenter. I tillegg er det vist at personer som ble bra av depresjon under placebobehandling (sukkerpille uten effekt) også hadde endringer i hjernens funksjon. Andre personer har behov for mer langvarig samtalebehandling, og har nytte av en grunnleggende innsikt i egne følelser og reaksjonsmønstre eller hvordan erfaringer og minner fra barndommen påvirker psyken i voksen alder. Det er derfor viktig å være åpen for forskjellige tilnærminger i behandling ved psykiske lidelser. Men behandlingen må tilrettelegges for den enkelte, og det er viktig å vite om typen av behandling har effekt for den enkeltes problemer.

Nytten av medikamenter ved psykiske lidelser har i den siste tiden blitt diskutert i media. I moderne psykiatri er medikamenter et viktig element, men da som en del av et helhetlig tilbud. De fleste som har fått problemer med medikamentell behandling har ofte fått feil medikament for sin lidelse, eller for dårlig oppfølging. Også her har man de siste år fått ny kunnskap. Medikamenter er aldri eneste løsning, og det er viktig at brukerne kan mest mulig om hvorfor og hvordan medikamenter brukes. Noe så enkelt som kurs og informasjon om sykdom og behandling har effekt på forløpet. Det har vist seg at brukere som får opplæring i årsaker, utløsende faktorer, behandling og mestringsstrategier, får mindre tilbakefall. Jeg har selv jobbet med kurs i bipolar (manisk-depressiv) lidelse de siste år. Kursdeltakerne lærer å kjenne igjen symptomer og sette i verk behandling – og får en økt mestring, og dermed mindre plager. Psykiske lidelser skal ikke være noe mystisk og hemmelig som bare helsearbeidere vet svaret på. Vi må gi hjelp til selvhjelp.

Psykiske lidelser er blant de største sykdomsgruppene verden over, og det er viktig for alle som sliter med slike problemer at ny kunnskap skaffes til veie. Økt kunnskap innen psykiatri har bidratt til endring av fokus fra dogmer til hva som er effektiv behandling for lidelsene. Manglende kunnskap gir også grobunn for fordommer og stigma. Det er derfor av stor betydning at ny kunnskap bidrar til å endre holdningene i samfunnet.