Fra dumsnill til dumslem

VELFERDSSTATEN HAR SPRENGT

grensene for sitt opprinnelige mandat. Den skulle forsikre borgerne, ikke forsørge dem. Hva velferdsstaten skal være, og hvem den skal være for, er heldigvis ikke et glemt kapittel. Det er gledelig å lese Røe Isaksen og Astrup fra Unge Høyre ta til orde for en kritisk gjennomgang av den norske velferdsstaten. Tidene har forandret seg mye siden etterkrigstidens harde bud. Norge har betalt ned sin utenlandsgjeld og har i senere tid blitt et av verdens rikeste land. Samtidig som landet har blitt rikt, har også borgerne blitt godt økonomisk utrustet. Ideen om en velferdsstat som forsørger alle sine borgere og dekker alle deres behov, er en idé som henger igjen fra etterkrigstiden.

TIL TROSS FOR

at vi lever i et svært rikt land i en overflod resten av verden misunner oss er heller ikke vi perfekte. I Norge lever 26.000 barn på fattigdomsgrensen. Hvordan skulle det være mulig å overse disse barna i den vellykkede velferdsstaten? Et problem er at vi har for mange universelle velferdsordninger. Folk som har nok fra før får tildelt store summer av det som skulle gått til de som har lite fra før. Vi trenger universelle velferdsordninger men det er stor forskjell på gratis utdanning for alle og bostøtte til alle. Behovsprøving av velferdsgoder må være et seriøst tema i debatten. For det andre viser politikerne liten vilje eller mot til å synliggjøre fattigdommen slik at man kan få bukt med den. Audun Lysbakken (SV) argumenterer med at jo flere borgere du gjør uavhengig av staten, jo synligere blir de borgerne som er absolutt avhengig av den og at dette vil skape større forskjeller mellom fattig og rik. Det er riktig. Men målet er ikke å utjevne forskjellene. Målet er at man ikke skal være fattig. Å tørre å synliggjøre fattigdom er den beste måten å bekjempe den. Å legitimere velferdsstaten vi har i dag gjennom redsel for å synliggjøre at det finnes fattigdom i Norge, blir det samme som å gi alle elever i en klasse Ng i matte for å beskytte en elev. Dette er ikke bare dumsnilt men dum-slemt.

VELFERDSSTATEN LIDER

også under den allmenne ansvarsfraskrivelsen. Vi anser alle velferdsgodene som vår statsborgerlige rett. Det kan føles slik når man er avhengig av noe. Det er som å fortsette å gi matkuponger til et folk som har kjøleskapet fullt av mat.

Velferdsstaten var ikke en fiasko, men nødvendig for sin tid. I dag kan vi stå på egne ben. I redsel for å virke usolidariske tviholder man på velferdsstaten slik den er i dag. Det er ingenting usolidarisk ved å kanalisere hjelpen dit den trengs mest og ved å forebygge generasjoner på velferdshjelp. Et av verdens rikeste land må også kunne ha verdens beste velferdsstat. Verdens beste velferdsstat frigjør sine borgere fremfor å gjøre dem avhengig av den. Verdens beste velferdsstat fanger opp de som ikke klarer seg selv og gir dem muligheter til at de også en dag skal være selvstendige og frigjort fra staten.