Fra Dylan til departementet

Som visesanger befant Åse Kleveland seg i forkant av både visebølge og ungdomsopprør. I 1968 hadde hun vært internasjonalt turnerende artist i fire av sine 19 år, og hoppet aldri over fra scene til barrikade.

Men hun turnerte med Donovan da hans antikrigshit «Universal Soldier» var på topp, og mellom Prøysen- og Taube-stoff sang hun Bob Dylans protestviser så det søkk i gammel og ung til like.

- Om jeg følte meg som en opprører når jeg sang Dylan? Ja, sier hun. - Jeg sang «A Hard Rain's Gonna Fall» på fransk i Frankrike og på japansk i Japan, og responsen på den teksten var den samme overalt.

- Alle husket Cuba-krisen og dagen da verden lurte på om atomkrigen virkelig ville bryte ut?

- Ja visst. Og om jeg aldri ble noen typisk sekstiåtter, kom mange av disse visene fra midten og slutten av 60-tallet til å bety mye for en livsanskuelse som jeg fremdeles har i dag.

- Stikkord?

- I bunnen av det hele, og det lyder så plagsomt banalt: Troen på at man kan forandre ting. At man sammen faktisk kan flytte fjell. Solidaritet som en uovervinnelig drivkraft i en samfunnsutvikling. Jeg unner virkelig disse mange flotte ungene som vokser opp i dag, å få oppleve en liknende begeistring, om ikke via de samme låtene.

- Framtidsoptimisme med musikken som bærebølge?

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Ja. Men jeg skjønner godt at begeistringen er avløst av desillusjon hos så mange. Vi hadde færre kriger, kriser og katastrofer å forholde oss til. Og de signalene som sendes ut i dag, består så ofte av ironi, satire, torpedering. Hvis du har en liten illusjon, er det gud hjelpe meg mange nok som er der for å ta rotta på'n. Men det å få lov til å ha illusjoner, spesielt når man er ung, tror jeg er utrolig viktig.

- Var det denne livsanskuelsen som førte til at du trappet ned musikken og valgte faglig arbeid i Norsk Musikerforbund, der du satt som forbundsleder i fire år fra 1979?

- Det lå i bunnen både den gang, og da jeg begynte å studere. Bak valget av juss-studiet lå dette med å ønske å hjelpe, bidra til å skipe rettferdighet. Jeg følte veldig sterkt at det var en viktig rolle i samfunnet, og at jeg skulle inn i akkurat den.

- Kunstneren som ønsket å klå makthaverne på deres hjemmebane?

- Jeg var vel ikke så veldig opptatt av makthavere, men av at man generelt skulle gjøre nytte, være med på å bidra positivt i et samfunnsmaskineri. Og da jeg ble avsporet i studiet, var det mye utslag av det samme. Engasjementet fikk overtak i og med at jeg begynte i fagligpolitisk arbeid.

- Hvordan hadde det seg?

- Jeg hadde reist så mye i alle år, at først da jeg begynte å studere og bli bofast i Oslo, fikk jeg venner i musikermiljøet. Mange av dem hadde problemer, bråk med impresarioer og ikke minst skatteproblemer. Det ble veien inn i det fagligpolitiske.

- En blanding av idealisme og yrkesvalg?

- Åpenbart. Dette er noe man ofte finner hos kvinner, at de i arbeidet sitt trenger en drivkraft som også er av idealistisk art. Det holder ikke med maktlyst eller penger, det kreves et engasjement. Jeg har vært så heldig at jeg ofte har kunnet gjøre mange av mine interesser til del av yrket. Jeg er verken arkitekt eller designer, men fordi jeg lenge hadde vært opptatt av arkitektur og fikk anledning til å gjøre noe med det som statsråd, kan jeg nå ha som jobb å arbeide med arkitektur og design. Det er noe med det å ha et litt forkynnende forhold til det man driver med, føle behovet for å kjempe for den gode sak og ikke den gode smak. Jeg er nok sterkt påvirket av den idealismens tid som vi vokste opp i.

Derfor blir jeg litt provosert av Niels Frederik Nielsen, og det er sikkert meningen, når han sier at den som i dag ikke er totalt markedstilpasset, selv etter en ungdomstid på ytterste venstre fløy, er syk. La gå at de mest ekstreme 68-opprørerne nå stiller opp i alskens reklame for underlige produkter, men det store flertall har alltid ligget et eller annet sted midt imellom. De har forsøkt å holde sin sti ren og sin troverdighet i orden uten å snakke så mye om det.

- Enig. Og jeg tror at mange av dem jeg oppfatter som sekstiåttere, stiller seg lett undrende til de analysene som framføres nå. Man sier for eksempel at «sekstiåtterne fikk jo ikke utrettet noen verdens ting». Men ordninger som vi tar som en selvfølge i dag, for eksempel medbestemmelsesrett på universiteter og arbeidsplasser, er jo resultat av tankegods som ble kraftig stimulert fra slutten av sekstitallet?

- Naturligvis avstedkom slutten av sekstitallet viktig tankegods. På kunstnersiden var Kunstneraksjonen et uttrykk. Men holdningene avfødte ordninger som forutsetter at folk ønsker å ta det ansvaret som følger medbestemmelse. Norge er det land i verden der kunstnerorganisasjonene står sterkest i forhold til å bestemme landets nasjonale kulturpolitikk. Men hvis ordningene skal fungere, forutsetter de kunstnere som ikke bare er passivt med i organisasjonene. Organisasjonene må være representative, og ikke minst som statsråd sto jeg ofte overfor organisasjoner der alle tilhørte min generasjon. Der skulle vi altså snakke om framtida, og alle de tilstedeværende var deltakere også for 25 år siden. Sånt er et faresignal, for den dagen organisasjonene har fått en sterk rolle, men ikke lenger er representative, blir det bare et tidsspørsmål før noen sier det høyt og krever endring av ordningene.

- Vi kjenner det fra arbeidsplasser også?
- Ja, der noen få personer stemmer inn hovedtillitsvalgt. Hvor demokratisk er et system da? Sterkere og sterkere preger en individualistisk livsanskuelse alle i samfunnet. Ikke på den måten at alle er blitt så egoistiske, men ved at deres tro på fellesskapets systemer og ordninger er på retur. Man ser det i manglende tilslutning til politiske og faglige organisasjoner, og det beklager jeg, sier Åse Kleveland.