Skilsmissebarn: Jeg tror ikke barna mine har det bedre med å vokse opp med mye mindre tid hos faren sin enn hos meg. Foto: NTB Scanpix
Skilsmissebarn: Jeg tror ikke barna mine har det bedre med å vokse opp med mye mindre tid hos faren sin enn hos meg. Foto: NTB ScanpixVis mer

Fra en 50/50-mamma

Jeg tror ikke at de fleste foreldre velger delt løsning fordi det er en «lettvint løsning» for dem

Meninger

Antallet skilsmissebarn her i landet som bor halvparten av tiden hos mor og halvparten av tiden hos far, øker dramatisk. Psykolog Trine Eikrem kaller det et sosialt eksperiment, fordi vi fortsatt mangler forskning på hvordan det går med disse barna, og barneombud Anne Lindboe uttaler at vi må bli flinkere til å lytte til barnets eget ønske, og at 50/50-ordningen er altfor mye basert kun på de voksnes ønsker og behov (NRK nyheter 27.01.).

All ære til Lindboe for at hun setter barnas egen stemme på dagsorden. Det er viktig og riktig at man lytter til hva barnet selv mener i en skilsmissesituasjon. Det er også et ubestridelig faktum at ikke alle barn trives like godt med eller tilpasser seg det å måtte skifte hjem hver uke. Da bør foreldrene søke å finne andre muligheter og løsninger, i tett dialog med barnet selv.

Men jeg tror ikke, som Lindboe, at de fleste foreldre velger delt løsning fordi det er en «lettvint løsning» for dem. Selv gikk jeg gjennom et samlivsbrudd for fire år siden. Det er mitt livs mest dyrekjøpte erfaring. Jeg hadde mislyktes med det aller viktigste prosjektet i livet mitt - familien - og det var bare min egen feil. Det føltes som å få grunnen dratt vekk under beina mine.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det aller vondeste var, og er fortsatt, at det er barna mine som må betale den største prisen for det. Jeg kommer ikke utenom å ha påført barna mine å måtte leve hele barndommen sin uten å ha begge foreldrene sine til stede. De savner alltid en av oss, 100 % av tiden, på alle hverdager og i alle ferier, hver eneste jul og bursdag. Det savnet kan jeg ikke gjøre noe med, eller ta vekk for dem. Selv strever jeg fortsatt - etter fire år - med å venne meg til ukene uten barna mine. Det er en uke fylt av kjærlighetssorg, hver gang. Jeg fikk ikke barn for å være sammen med dem halvparten av tiden. Det tror jeg nesten ingen gjør. Jeg ønsker ikke fritid til å dyrke mine egne interesser, gå på kino eller ut med venner annenhver uke. Hvis jeg kunne velge utelukkende basert på mine egne følelser, så ville jeg hatt barna mine hos meg, hele tiden. Men jeg kan ikke det, for slik er ikke situasjonen. Det er konsekvensen av vårt valg om å gå fra hverandre. Og jeg tror ikke barna mine har det bedre med å vokse opp med mye mindre tid hos faren sin enn hos meg. Tvert i mot finner jeg mye glede og trøst i at jeg vet at de har det veldig bra hos han og hans familie. Hvordan og hvorfor skal jeg da, som mamma, kunne ta et valg om at de skal være mer av tiden hos meg? Er det ikke minst like viktig at jeg gir dem noen verktøy for å hjelpe dem til å trives i og håndtere det livet de faktisk lever - som er i to hjem?

Psykolog Eikrem mener vi foreldre som velger denne løsningen bedriver et sosialt eksperiment, fordi vi ikke kjenner konsekvensene av å vokse opp i to hjem. Det kan godt hende. Å lage en samværskabal består mye i å famle seg fram på ukjent område for oss, i forsøk på å lytte til og ta hensyn til barna våre på den måten vi mener er best mulig, her og nå.

En klok helsesøster sa en gang til datteren min at hun jo også kunne velge å snu situasjonen, og se på hvor heldig hun er som har to foreldre som begge ikke orker tanken på å skulle se henne mindre enn halvparten av tiden. Det tror jeg er en vel så viktig holdning å ta med seg for familievernkontorer, helsestasjoner og andre som skal hjelpe voksne og barn i brudd og krise å finne veien videre.