Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fra fest til blåmandag

Når Oslo Jazzfestival avrunder i natt, er det etter alt å dømme med nok en publikumsrekord.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tidligere i år har liknende gladmeldinger kommet fra andre jazzfestivaler, og år 2000 er slett ikke unikt i så måte. Så er vel alt fryd og gammen i et Jazz-Norge med dusinet fullt av jazzfestivaler på et visst nivå?

  • Ikke helt. Jazzfestivalenes stigende popularitet som reisemål - Molde og Kongsberg nasjonale, de øvrige regionale og lokale - betyr ikke at hverdagen er spesielt festfylt for jazzklubber og jazzmusikere. Bare et fåtall byer har så mye som en fast ukentlig jazzscene. Økonomien i norsk jazzliv er anstrengt inntil det initiativdrepende, platesalget er samlet sett minimalt, og musikerhonorarene befinner seg med få unntak langt under dansebandnivå. Uten det beskjedne offentlige tilskuddet ville norsk jazzliv utenom festivalene vært minimalt, selv i en tid der det kunstneriske nivået på bred stilistisk front er høyere enn noensinne.
  • Fenomenet er ikke særnorsk. Tall fra en tysk undersøkelse (98/99), gjengitt i det danske tidsskriftet Jazz Special, (53/2000) forteller at Europa har om lag 1000 årlige jazzfestivaler, med en vekst på 25 hvert år. Samlet bruker de 1,9 milliarder kroner på å presentere jazz for 11 millioner betalende tilhørere, og halvparten av utgiftene består av honorarer til 208000 musikere. Det aller meste havner på konto hos et lite antall amerikanske stjerner/agenter, som har den europeiske festivalsommeren som livsgrunnlag.

Og i samtlige land, USA inkludert, går hverdagens jazzliv på sparebluss.

  • Betyr dette at festivaler er populære, jazz ikke fullt så populært? Det kan se sånn ut, og det er ingen nyhet. I hverdagen vil jazz, i kraft av sin kompleksitet, alltid tape publikumskampen mot lettere tilgjengelig musikk, slik mønsteret også er innen film, litteratur, billed- og scenekunst. Og nettopp derfor må det være en offentlig oppgave å hjelpe til med å sikre en viss aktivitet, slik det ble skissert i Norsk kulturråds 95-rapport, «Improvisasjon sett i system». Og det haster med en kraftig opprustning, for stilner norsk jazz i hverdagen, er det bare et tidsspørsmål før festivalene reduseres til kostbare utstillingsvinduer for amerikanske stjerner. Den utviklingen er både uønsket og i strid med det som har vært en generelt bærende idé i norsk kulturpolitikk i årevis.