- VÅR OG OPPRYDNING: En av de ivrigste til å svinge feiekosten er kulturminister Thorhild Widvey, skriver Sindre Hovdenakk. Kulturministeren til høyre, statssekretær Knut Olav Åmås til venstre. 
Foto: Jon Eeg / NTB scanpix
- VÅR OG OPPRYDNING: En av de ivrigste til å svinge feiekosten er kulturminister Thorhild Widvey, skriver Sindre Hovdenakk. Kulturministeren til høyre, statssekretær Knut Olav Åmås til venstre. Foto: Jon Eeg / NTB scanpixVis mer

Fra forsvar til angrep

Knut Olav Åmås ønsket åpenbart å så splid blant forfatterne og forleggerne, og det lyktes han med.

Debattinnlegg

Det er vår og tid for opprydning. En av de ivrigste til å svinge feiekosten er kulturminister Thorhild Widvey. Noe av det første hun har gått løs på, er Kulturrådet. Institusjonens makt og innflytelse i det norske samfunnet skal gjennomgås. Men departementets politiske ledelse har ikke tid til å vente på konklusjonen, de har allerede på inneværende års budsjett kuttet bevilgningene til Kulturfondet, som Kulturrådet disponerer, med 54 millioner kroner. Det er småpenger i den store sammenheng, men for kulturlivet er det særdeles merkbart. Kuttet har blant annet rammet innkjøpsordningene for litteratur. Og kuttet gikk relativt sett sterkest utover innkjøpsordningen for sakprosa for barn og unge. Dette er alvorlig av minst fire årsaker. For det første fordi det å stimulere til lesing blant barn og unge har en demokratisk verdi i seg selv. For det andre fordi sakprosa i denne aldersgruppen blir mest brukt av gutter, som vi ellers vet er de som sliter mest med lese- og skoleferdighetene. Dette er en gruppe som trenger mer lesestimulering, ikke mindre. Den tredje grunnen til at dette kuttet er alvorlig, er at det så direkte går utover forfatternes egne inntekter. Forlagene vil nok alltid klare seg, men for en forfatter kan royaltyen fra Kulturrådets innkjøp utgjøre en helt avgjørende del av en årsinntekt man kan leve av. For det fjerde er slike kutt alvorlige fordi det hugges løs på selve grunnmuren i den offentlige litteraturpolitikken. Som kjent kan mange små hugg over tid gjøre like mye skade som det ene store.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Innkjøpsordningene for litteratur har gjennom 50 år vist seg som et enestående vellykket, treffsikkert og faktisk billig virkemiddel for å bygge opp en livskraftig norsk litteratur. Nå skal innkjøpsordningene gjennomgås på nytt. Det er i seg selv helt i orden. Men det som ikke er like greit, er at Faglig utvalg for litteratur i Norsk kulturråd sa ja til oppgaven med å finne ut hvordan årets kutt skal fordeles, og at de tilsynelatende også vil være med på resten av dette løpet, som alle skjønner at bare har én utgang. En utgang som ligger til høyre, og som leder til ytterligere kutt i det offentlige kulturbudsjettet.

Jeg frykter at medlemmene i Kulturrådets fagutvalg med dette har gått inn i et politisk spill de ikke er kvalifisert for. Og jeg frykter at de ikke har fått med seg at Widveys politikk også er et signal om noe mer enn bare borgerlig spareiver. Under ønsket om å bygge ned Kulturrådet ligger det også en mer grunnleggende motvilje mot selve den kollektive tankegangen som mye av norsk kulturpolitikk er basert på, blant annet slik den blir administrert av Kulturrådet. Gjennom vurderingsutvalg og sakkyndige komiteer innenfor de ulike fagfeltene praktiseres en form for fagfellevurdering, der skapende og utøvende kunstnere blir evaluert av sine likemenn i søknadsprosessen. Dette er et vurderingsarbeid som er krevende og dårlig betalt, og den som har påtatt seg et slikt verv kan oppleve det som en utsatt posisjon å være i. Men det representerer samtidig noen av de fineste sidene ved den norske modellen. Et korporativt system der faglig kompetanse, streng habilitetspraksis og demokratisk maktspredning smelter sammen. Så når kulturministeren nå varsler en frihetsreform for kulturlivet, bør hun snarere styrke enn svekke den modellen som allerede ligger i Kulturrådets praksis.

Etter regjeringsskiftet sist høst har norsk kulturliv vært mest opptatt av å gå i forsvar, i en defensiv formasjon som skal stå lavt på banen for å møte de angrepene man ser komme. Det nye forslaget til bokavtale er et godt eksempel på hvordan man nøyer seg med å bevare det man har, men har få ideer til hvordan bransjen selv skal gjenvinne initiativet i litteraturpolitikken. Det er en defensiv holdning som kan gi seg merkelige utslag, som da statssekretær Knut Olav Åmås på nyåret slapp en prøveballong og foreslo at krimlitteraturen skulle unntas fra innkjøpsordningen. Hensikten var åpenbart å så splid blant forfatterne og forleggerne, og det lyktes han da også med. Flere forfattere gikk rett i fellen og støttet Åmås? utspill, og fra Den norske Forfatterforening selv var signalene i beste fall uklare. Lærdommen den samlede bokbransjen kan hente fra vinterens litteraturpolitiske begivenheter, må derfor være denne: Stå gjerne kompakt i forsvar, men ikke glem å angripe. Gjerne på kantene. For nå står faktisk mye på spill.

Artikkelen ble først publisert i siste utgave av tidsskriftet Prosa.