Fra forsvar til krigsdeltager

«Det viktigste, mest grunnleggende spørsmålet er i bunn og grunn dette: Hvilke verdier kjemper forsvaret for i fredstid og i en krig?»

Det er urovekkende liten interesse for å diskutere målsettinga til det norske forsvaret. Noen offentlig diskusjon om hvordan målene best skal nås er det heller ikke. Allikevel skjer det dramatiske endringer nærmest over natta. Ideen om et norsk forsvar som skal beskytte innbyggerne og sørge for fred og frihet i Norge er forlatt. Nå deltar norske militære styrker i kriger på andre siden av jordkloden hovedsakelig for å forsvare USAs verdensherredømme. Svulstig talemåte og de reneste plattityder som at den «internasjonale utviklingen vil påvirke fremtidige operasjonsmønstre og oppgaver» er ingen mangelvare og brukes som rettferdiggjøring. Helst i de lukkede rom. Retorikk og metaforer har erstattet diskusjon og analyse. Om den aktuelle omleggingen til en «out-of-area»- strategi heter det for eksempel: «Forsvaret endrer seg fra å være nasjonens vaktbikkje til å bli politikernes verktøy».

Oppfatningen synes å være at militærpolitiske spørsmål bør forbeholdes de få og allerede innvidde. Dermed blir debatten om militærapparatets formål og funksjon hovedsakelig en gjentagelse av argumenter for status quo , eller propaganda for de endringene den politiske klassen foreslår. I stedet for å fokusere på innholdet i militærvesenet, snakkes det heller om organisatoriske endringer. Det viktigste, mest grunnleggende spørsmålet er i bunn og grunn dette: «Hvilke verdier kjemper forsvaret for i fredstid og i en krig?»

Spørsmålet er mer aktuelt enn før. Et svar kan være å kjempe for å hindre nød, utbytting og urettferdighet, ettersom kimen til mange konflikter og kriger nettopp ligger i urettferdig fordeling og rivalisering om ressurser. For å hindre at uenighet og motsetninger utvikler seg til voldelige konflikter og kriger, er det viktig at også militærapparatet deltar i det krigsforebyggende eller konfliktreduserende arbeid.

Jeg skriver med vilje ikke konfliktforebygging. Det vil være fåfengt å forsøke å forhindre konflikter. Ikke bare er konflikter uunngåelige, de er også nødvendige for å bringe samfunn og verden videre. Motsetninger, uenighet, diskusjon er betingelser for individuell og samfunnsmessig utvikling, for modning og vekst. Konflikter kan ikke avskaffes eller forebygges. Men det kan utvikles mer egnede midler eller måter å løse konflikter og motsetninger på.

Først og fremst må det forhindres at konflikter løses voldelig, med våpen. Med moderne masseutryddelsesvåpen er dette selvsagt mer aktuelt enn noensinne. Når det gjelder forsvarets bidrag til konfliktløsning har offiserene gode forutsetninger for å finne ikke-voldelige løsninger, eller i hvert fall løsninger med lav-teknologiske kampvåpen. Det henger sammen med at offiserene ikke er pådrivere bak utviklingen av stadig mer utspekulerte masseutryddelsesvåpen, men foretrekker andre kamp- og konfliktløsningsformer. Offiserene er interessert i å bevare en militærteknologisk status quo . Det er en teknologi de kjenner. De har en yrkesstolthet knyttet til den og en muligens noe romantisk forstilling om at forsvaret utkjemper krigene på vegne av nasjonen. Sivilbefolkningen skal spares, og det skal kjempes innenfor visse regler og med æresfølelse - en slags krigens fair play .

Offiserskorpset består ikke av lystmordere, med trang til å ta livet av en hvilken som helst fiende. Offiserene i Norge som i andre land er antagelig litt konservative mennesker som vil hegne om verdier han eller hun tror på i sitt eget land, og som er villig til å forsvare disse verdiene også med våpen. Men fienden det skal brukes våpen mot skal være andre militære. Ikke sivilbefolkningen, og spesielt ikke uskyldige kvinner, barn eller bryllupsgjester, slik tilfelle er nå. I krigene på slutten av det 20. århundre var forholdet mellom drepte sivile og drepte militære som 8 til 1.

Hvis ikke offiserene er drivkraften bak opprustning, våpenutvikling og nye militærstrategier, hvem har da interesse i å pønske ut mer effektive våpensystemer og nye militærstrategier med det resultat at sivilbefolkningen rammes i stadig større omfang?

Årsaken til utvikling av våpensystemene må søkes der våpenforskningen og -produksjonen foregår. Her er de viktigste drivkreftene i opprustningsdynamikken. Vitenskapsmenn og forskere dokumenterer sin berettigelse bare når de finner på noe nytt, i dette tilfelle mer effektive våpensystemer. Derfor representer de den viktigste forutsetningen og drivkraften bak den høyteknologiske våpenutviklingen. Atombomben er det klassiske eksemplet. Uten villige forskere og teknologer ville militærapparatet verken hatt atomvåpen, splintbomber, napalm eller biologisk/bakteriologiske våpen. Offiserene er ignoranter når det gjelder utvikling av moderne våpenteknologi og funksjonsmåte. De må stadig tilpasse seg nye og mer dødbringende systemer uten å ha særlig innflytelse på dem.

For å realisere målsettingen om et forsvar som virker konfliktreduserende og som bidrar til å redusere fattigdom, utbytting og urettferdighet, er «samarbeid» et av stikkordene for det fremtidige norske Forsvaret. Samspill med det sivile samfunn, med hjelpeorganisasjoner, humanitære organisasjoner, helsepersonell og frivillige hjelpearbeidere som arbeider for å fremme menneskerettigheter, hindre sult og nød, og dermed bidrar til en mer rettferdig, og mindre konfliktfylt verden, vil være en stor utfordring for Forsvaret i åra som kommer. Forsvaret må oppgi noe av sin opphøyde fjernhet. Det har lenge vært en lukket institusjon, levd sitt liv i egne kaserner og forlegninger, med militære lover og kommandoforhold utenfor eller helt på kanten av det sivile samfunn. Det militære har representert noe eksklusivt og for seg selv, en stat i staten. I framtida er integrasjon og samarbeid parolene. Offiserene må trenes i samspill, lederne må venne seg til å ikke bare å gi eller motta ordre, men å inngå i dialog og diskusjon.

Militærapparatet kan ikke lenger kreve å spille solo eller førstefiolin, men finne sin plass i koret eller korpset sammen med menneskerettsorganisasjoner, bistandsarbeidere og humanitære organisasjoner og arbeide for å fjerne fattigdom og urettferdig fordeling, og på den måten skape forutsetningene for en mer fredelig verden.

Det er en parallell til det psykiatriske helsevesen. Det var også et avgrenset eller utgrenset område, med egne institusjoner og spesialiserte fagfolk, bak høye og tykke murer. I 1970-åra begynte imidlertid en omlegging av psykiatrien med nedbygging av institusjonene/kasernene og økt hjelpetilbud i lokalsamfunnet. For å kunne behandle og støtte folk der de bor, trengs en annen kompetanse enn den som var utbredt innenfor institusjonene. Institusjonsprofesjonene måtte lære å samarbeide med andre. Det var ikke bare de psykiatriske fagfolkene som var relevante i den hjelpen pasienten burde få, men sosialtjenesten, skolen, arbeidsmarkedet og kulturetaten var medspillere i det nye tilbudet. Formålet var det samme som før: å gi folk med psykiske lidelser hjelp og støtte. Men formen og innholdet i hjelpetilbudet er dramatisk endret. Ikke minst har psykiaterne måttet lære seg å samarbeide med andre profesjoner: med sosionomer, de ansatte på arbeidskontoret, i velforeningene, borettslaget osv. For enkelte var det en smertefull omstilling. Fra å være beskyttet i institusjonene og med en skjermet profesjonsidentitet og utilgjengelig prestisje, skulle det samarbeides på lik linje med profesjoner og etater der en ofte tenkte annerledes, hadde andre begreper og tradisjoner, men i bunn og grunn hadde samme målsetting: gi hjelp til dem som trengte det.

Forsvaret og offiserene står overfor noen av de samme utfordringene. Det vil i framtida ikke overleve som en skjermet institusjon, men må samarbeide med andre instanser, organisasjoner og profesjoner med samme formål: å skape en mer rettferdig fordeling, men med andre virkemidler, innsatsfaktorer og tenkemåter.>