Fra Fredrik Stabels myteverden

MED FREDRIK STABEL

(1914-2001) fikk Norge en satiriker og humorist som gjorde noe mer enn å videreføre en tradisjon; han ble en nyskaper. Ingen har siden våget å ta opp arven etter ham. Og det med rette, for på sitt felt har han ingen jevnbyrdige. Stabels strek overskrider kommentaren, og likevel er det streken eller omrisset, som er hans varemerke. Den påstand kan våges at Stabel tåler sammenligning med de største internasjonale avistegnere. Hans tegninger kunne ha stått i Simplicissimus, Punch eller The New Yorker.

Hadde han ikke vært født ved vår andedam ville han ha vært kjent ved kafébordene i verdens metropoler. Hans strek er som en dans; figurene beveger seg i en geometrisk lovmessighet. Ofte er de i en glidende bevegelse, eller opptrer mer statisk i Ibsenlignende scenografi. Hans enkelhet er slående, men også sansen for detaljer; de forseggjorte gulvteppene med schizofrene eller arketypiske symboler, de små dyr som betrakter menneskene fra sin sfære eller anegallerier som stirret forbløffet eller bestyrtet på de burleske og rabiate scener som utfolder seg på soverom og seminarer. Stabels figurer danner tegn; spørsmålstegn, utropstegn, anførselstegn. Det går frem av kroppsholdningen; tryglende, fortvilet, rasende, avvisende. Eller kanskje til og med notetegn, fra de lyse akkorder til de dype basstoner. Det er sterke lidenskaper som uttrykkes i streken; tenk bare på hans billedserie over de mange stadiene av sjalusi! Fredrik Stabel visste at det gjaldt å finne den perfekte balanse mellom tegning og tekst. Det er streken som setter prosessen i gang, den avslører og oppdager Stabels verden, som er introspektiv og ekstrovert på samme tid. En kikkert rettet oppover mot stjernene og innover i sjelens dyp. Slik har satirikere alltid arbeidet. Slik arbeidet Holberg da han skrev Nils Klim, eller Stabel selv, i sin fabel om lille Karolius Kattetegner som er en fortelling om hva naiv kreativitet har å si i en verden overlatt til de store manipulatorer og tanketomme superherskere. Det er en historie som ville ha gått hjem hos Karel Capek.

EN SATIRIKER SKAL

kjennes på den verden han skildrer, og hva slags verden er det? En absurd verden, jo - men ikke så absurd at den ikke er høyst gjenkjennelig. Den forfaller ikke til absurdisme. Poenget er å vise avstanden til det normale, for å kunne gjenopprette en balanse. Satirikeren må forbi klisjeene; han må ned i det underbevisste, og prøve å få tak på selve tidsånden. Uten en virkelig forståelse av tidsånden kan en satiriker like gjerne pakke sammen, for da han har ingenting å tilføye. Men hvordan lodder man egentlig noe så flyktig som en tidsånd? Kanskje ved å betrakte den gjennom en omvendt kikkert?

Mens andre avistegnere beveget seg i lokalmiljøet, slår Stabel franskdørene opp mot Europa. Det er det kosmopolittiske ved Stabel som gjør ham til en eksotisk blomst blant de norske rotvekstene. Gjennom ham fornemmer vi tidens brytninger og bakenforliggende myter. Han er europeeren blant etterkrigstidens norske avistegnere, den eneste man kan se for seg sammen med modernismens, kubismens og surrealismens avantgarde. Hans verden var subjektiv og kom fra kilder i hans personlighet. Mye av det vi kaller subjektivt er ofte halvfordøyde sannheter, hvis det da ikke bare er et annet ord for ensidighet - men det å virkelig bære frem det subjektive er å bearbeide sin egen livsopplevelse og gi den et uttrykk.

STABELS FIGURER

var ikke konstruksjoner, men uttrykk for en verdensoppfatning. Også her var han internasjonal. I Stabels verden gjenkjennes en særegen blanding av fransk joie de vivre, tysk weltschmertz, og engelsk nonsense. Med en bittersøt ettersmak. Han plasserte figurene i gjenkjennelige omgivelser, og de er ikke bare personligheter, men noe man kan være fristet til å gi den Jungske betegnelse arketyper. Personifiseringen av sjalusi og angst, prestasjonsfrykt, forlegenhet. Stabel benyttet ofte det logiske argument, som sin egen umulighet, virkningen var slående, for ingenting blir mer absurd enn når man bruker logikken på helt vilkårlige områder. Men er dette det samme som et uttrykk for den rene absurdisme? Kjennetegnet på den rendyrkede absurdismen er å vise at verden er uten sammenheng, og man kan like gjerne skrive det ene som det annet. En verden som med Macbeths bitre ord er «full of sound and fury, signifying nothing.»

Stabels verden, derimot er ikke anarkistisk, den er høyst lovmessig. Som alle vet har den sin egen domstol, sitt hierarki, og sin egen president. Kjent som Dusteforbundet. Stabels verden blir umulig hvis den ikke sees i forhold til våre tilvante forestillinger. Det er nemlig disse som er absurde, ikke Stabel, han viser dem bare i speilglassets mangfold. At han målte tiden på pulsen, har vi det klareste uttrykk for gjennom hans avskrivningsbyrå, men han plasserte seg årvåkent midt i tiden, gjennom å skape ironisk distanse til den. Svada hadde han liten tålmodighet med, og det samme gjaldt for allslags dogmatikk, enten det gikk under navn av moral eller bare var generelt sneversyn. Han hadde sans for kabalen som ikke gikk opp, for den som med Joseph Conrads ord prøvde «å presse en firkantet kloss ned i et rundt hull.»

DET ER VEL DERFOR

disse bisarre kreasjonene med bart betar oss, enten det er den som «vet han er paranoid men ikke skjønner at folk forfølger ham av den grunn», eller at det «betyr ulykke å bli overkjørt av tretten dampveivalser.» Aforismen er krevende, og gode norske aforistikere kan telles på én hånd. Hans tegninger er bare tilsynelatende karikaturer, for bak sitt karikerte ytre er de karakterer, hentet ut av livet. Satire oppstår i et spenningsfelt, og Stabels verden lever i skjæringspunktet mellom den gamle verdens ytre former, og den moderne verdens stormløp nettopp mot disse formene. Når hans mannlige figurer har sjakett og bakkenbarter, er det fordi disse synlige attributter fra slutten av 1800-tallet, - kort og godt den gamle verden - går i klinsj med det modernistiske og særlig det Freudianske verdensbildet, som sprang ut av denne sjakett- og plysjverden den tok avstand fra.

Observasjonene kunne være bisarre i seg selv eller springe ut fra vanlige situasjoner, men de løftes ut og opp og får virke som katalysatorer, idet de så ofte eksponerer intellektets vrangside. Det er med Stabel som med fortrengte drifter: Han merkes best i underbevisstheten. Han var en mester til å trekke frem våre fordommer og skjulte motiver, de dobbeltbunnete tankene som gjorde tjeneste som drivkraft bak våre edle prinsipper. Stabel hadde en måte å takle tilværelsens uutholdelige letthet på, han økte trykket ved å slippe løs sine personlige kreasjoner løs på det norske folk, figurer og arketyper som stammer fra en gjenkjennelig mytisk verden, og som ikke bare morer oss, men har evnen til stadig å fascinere oss og kanskje også uroe oss.