FØRSTE KVELD MED GJENGEN: Det er Elisabeth «Bettan» Andreassen som har hovedfokus når «Hver gang vi møtes» nå er i gang for åttende gang. Dette er gjengen vi skal følge noen lørdager framover: Tom Mathisen (f.v.), Trine Rein, Sol Heilo, Lars Bremnes, Bettan, Maria Haukaas Mittet og Petter «Katastrofe» Kristiansen. Alle foto: TV 2
FØRSTE KVELD MED GJENGEN: Det er Elisabeth «Bettan» Andreassen som har hovedfokus når «Hver gang vi møtes» nå er i gang for åttende gang. Dette er gjengen vi skal følge noen lørdager framover: Tom Mathisen (f.v.), Trine Rein, Sol Heilo, Lars Bremnes, Bettan, Maria Haukaas Mittet og Petter «Katastrofe» Kristiansen. Alle foto: TV 2Vis mer

Anmeldelse: «Hver gang vi møtes»

Fra full katastrofe til nordnorsk magi

Elisabeth «Bettan» Andreassen var første artist som ble tolket i sesong åtte av «Hver gang vi møtes». Vi anmeldte låt for låt.

HEDERSGJEST: Elisabeth Andreassen.
HEDERSGJEST: Elisabeth Andreassen. Vis mer

TV: Hun slo gjennom med et brak i Eurovision i 1985 med «La det swinge» sammen med Hanne Krogh, men har vært artist enda lenger. Bettan er ingen låtskriver, så i kveld var det hennes tolkninger som skulle tolkes på nytt av de øvrige seks artistene i «Hver gang vi møtes» på TV 2.

Maria Haukaas Mittet: «Dag efter dag» (Lasse Holm / Monica Forsberg)

Maria åpner showet, og det føles naturlig at det skjer med en låt fra Grand Prix - eller Melodifestivalen som det heter i Sverige. Hun har jo sjøl solid GP-bakgrunn.

Fra full katastrofe til nordnorsk magi

Sammen med Kikki Danielsson vant Bettan i 1982 under navnet Chips. «Dag efter dag» er opprinnelig en typisk dansebandlåt som her har fått rhytm'n'blues-innpakning med blåsere og fem korister. Problemet med låten er transformasjonen til nordnorsk. Det flyter ikke like godt som på svensk. Men Maria synger etter hvert veldig fint, og låten og trøkket tar seg kraftig opp når hun tar ut potensialet i stemmen - og gjør sangen mer sofistikert enn Chips noen gang har gjort.

Tom Mathisen: «Då lyser en sol» (Holm)

Tom er en joker i dette selskapet, og det er mye som tyder på at han ikke tar dette veldig alvorlig.

Og – det er ikke ham, men fortellerstemmen fra Brødrene Dal, selve varemerket hans ved siden av Prima Vera, som tar kommandoen her. Det er ihvertfall annerledes. Men funker det?

Fra full katastrofe til nordnorsk magi

Han underholder, det skal han ha. Grepet med fortellerstemmen kan bare brukes én gang, og det er en morsom måte å introdusere seg på i dette selskapet. Men - han drar det såpass langt at det blir en parodi mer enn en tolkning. Og - det hadde falt pladask til jorda om det ikke var for det godt voksne mannskoret (eller «barna mine», som Tom kalte dem). De kommer inn omtrent som når en rapper får hjelp til et pop-inspirert vers.

«Galskap», sier Bettan. Litt humor gjør seg på Kjærnes gård, så det skal bli spennende å se hva denne mannen finner på.

Trine Rein: «Danse mot vår» (Rolf Løvland / Britt Viberg)

Det er lenge siden Trine har gjort seg bemerket, og hun kan framstå som en artist uten det store særpreget. Men denne låten kler henne. Den kunne vært skrevet til henne.

Fra full katastrofe til nordnorsk magi

Trine framfører «Danse mot vår» – som Bettan sier hun sjøl er veldig glad i – med mye ærefrykt. Hun velger å gjøre den uten de store grepene. Denne versjonen byr derfor ikke på de store utfordringene, men hun synger helt ok og bruker stemmen fint.

Likevel - hun må våge mer, og forhåpentligvis vil hun slå seg litt mer løs og riste litt på krøllene når hun blir varmere i trøya.

Sol Heilo: «Duett» (Løvland / Hans Olav Mørk)

Om ikke Trine våget så mye, så gjør Sol det til gagns - også det med en Rolf Løvland-låt. Det dette programmet også handler om er å løfte en låt som allerede har hatt et godt liv gjennom å gjøre den helt annerledes.

Fra full katastrofe til nordnorsk magi

Det som opprinnelig var en duett med da 17 år gamle Jan Werner Danielsen – og som gikk helt til topps i Grand Prix her hjemme – er tatt helt ned og gjenoppstår som en akustisk sang med et tonn med nerve. Her er det så mye sjel og feeling at stemmen dirrer. Sol har fått med seg låtskriver Rolf Løvland på orgel, men det er hennes akustiske gitar og myke stemme – og eLa det n cello – som driver låten forsiktig fram. Det er rørende.

Sol vet hvor mye den betyr for Bettan. Werner, som han kalles, var bare 30 år da han døde i 2006. Hun gjør en personlig tolkning som kan bli stående som en av de beste denne «Hver gang vi møtes»-sesongen.

Petter «Katastrofe» Kristiansen: «La det swinge» (Løvland)

Joker eller katastrofe? Vel, det kan bare gå én vei.

Petter er for de fleste kjent gjennom samarbeid med andre, med Marcus og Martinus’ «Elektrisk» som den mest synlige. Men han er også artist på egenhånd.

Fra full katastrofe til nordnorsk magi

I «Hver gang vi møtes» er 29-åringen «ungdomsalibiet», og han lever opp til det i denne radbrekkinga. Bare refrenget til «nasjonalskatten» «La det swinge» står igjen, og den nye teksten er på russelåtnivå. Han har «skrevd» den om, som han sier, og tolket den bokstavelig. Bare Rolf Løvland er kreditert, men Petter må nok ta skylda for versene fram til refrenget. Med ompa-ompa-rytmer skildres en swingerskveld i Drammen (!), og pinlighetene står i kø. Det er selvfølgelig bare tull og tøys, dette, men ingen har vett til å si det til ham med rene ord. Alle ler og klapper med, kanskje litt overrumplet. Og - det skal jo tross alt være et hyggelig program!

«Helt vilt og frekt», sier Bettan. «Ingen av oss andre hadde turt det», sier Sol. Veldig lite bør være hellig her i verden, men dette er ikke en tolkning, men hærverk mot en låt som det norske folk har et nært forhold til. På toppen av dette hører vi opptil flere kazooer, mens blåserne og gitarsoloen får den ene prikken på terningen. Svaret på det innledende spørsmålet er altså: Full katastrofe!

Lars Bremnes: «För kärlekens skull» (Kenneth Gärdestad / Ted Gärdestad)

Her svinger det mye, for å holde oss i terminologien. Det er mulig Lars får litt drahjelp av Katastrofes miss her. Etter at Bettan har snakket om sin avdøde ektemann Tor, får Lars hjelp av døtrene Anna og Nora til å synge en sang pappaen deres var veldig glad i. For en dramaturgi. Intet øye er tørt!

Fra full katastrofe til nordnorsk magi

Det er sterke saker. Følelsene slår virkelig inn, men det blir aldri føleri. Det er en stor forskjell. Lars har oversatt Ted Gärdestads flotte sang til nordnorsk, og framfører den med hjertet utenpå kroppen. Teksten kunne vært skrevet til både Bettan og faren hennes. Kompet er akkurat riktig: Litt keyboard, gitar, bass, trommer og steelgitar og det fineste instrumentet av alle, Lars’ stemme. Ingen ting skal komme i veien for den fine teksten og framføringa. Han gjør den større enn Bettan sjøl har gjort. En nydelig avslutning av første program.

Neste lørdag er Trine Rein hedersgjest.