KONSERT: Silje Nergaard med et jazzkvartettforsterket Kringkastingsorkester (Helge Lien, piano; Frode Berg, bass; Hallgrim Brattberg, gitar; Hermund Nygård, trommer), Nils Petter Molvær med KORK i et nytt verk av Rolf Wallin og ham selv, Kristoffer Kompen med KORK, KORK i et nytt verk av Helge Sunde — sjelden har så mange gode krefter vært i sving med så blekt resultat som i operaen går kveld.
Pen pop
Men pynteligheten fikk utfolde seg i nærmere 90 minutter i den akustisk fantastiske Bjørvika-operaen da Oslo Jazzfestival markerte både åpning av årets festival og festivalens 25-årsjubileum. Snarere enn blodfull, edgy og frihetsbejaende jazz (Ornette Coleman sto på samme scene for ett år siden og var tidvis inderlig savnet i går), besto serveringen av pen pop, passe veldreid og effektfull samtidsmusikk og litt behendig jazzstandardpolering i en seanse som gradvis minnet mer og mer om en sommerlig promenadekonsert i musikkpaviljongen på et engelsk feriested for bedrestilte.
Ukomfortabel
Intet ondt om Silje Nergaard. Hun har jobbet steinhardt med å utvikle sitt eget uttrykk, har seiret internasjonalt med det og det er lenge, veldig lenge siden hun kalte seg jazzsanger. Stilen og styrken hennes ligger mye nærmere et modent poputtrykk, men i går virket hun ikke helt komfortabel i samarbeidet med KORK-strykerne og Vince Mendoza-arrangementene av fire låter fra «A Thousand True Stories»-albumet.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Noe av det samme gjelder Nils Petter Molvær, som spilte trompet på velkjent vis i annerledes (Rolf Wallin?) omgivelser enn vanlig. Men selv om det kvarterlange «Glacial Speed» pisket seg opp fra stille til orkestral storm, ble det aldri spennende på den måten Molvær kan være det i sine egne band/lydlandskap.
Å la trombonetalentet Kristoffer Kompen være solist med KORK i Sigurd Jansen-arrangementer av «There Will Never Be Another You» og «A Nightingale Sang In Berkley Square» er muligens en artig ide på papiret. I praksis ble den imidlertid lett corny, selv om Kompens tone og frasering er upåklagelig. Helge Sundes lille orkesterverk «Marbles on Marble» minnet bare tidvis ikke om et symfoniorkester som stemmer i tordenvær og framsto vel ikke som mer enn en perkusjonistisk parentes.
Nasjonal skatt
Men så kom altså Come Shine, som ei diger og høyst velkommen adrenalinsprøyte midt i jubileumskaka.
Fandenivoldsk og hyperformidlende framsto den gjenforente kvartetten i en klasse for seg, og Skomsvoll-arrangementene av «When I Fall In Love», «Well, You Needn´t», «My Funny Valentine» og «Over The Rainbow» tente både publikum og KORK. Pianist Erlend Skomsvoll, sanger Live Maria Roggen, bassist Sondre Meisfjord og trommeslager Håkon Mjåset Johansen brukte nøyaktig 17 sekunder på å bekrefte at magien fra storhetstida fortsatt er der og viste i soli, samspill, improvisasjonsglede og sjansespill hva jazz kan være når fortøyningene løsnes.
Slik fikk en temmelig tam konsert endelig en gnistrende sluttfase, og viste om ikke annet at norsk jazzliv er så pass mye fattigere uten Come Shine at de fire rett og slett blir nødt til å holde bandet gående fra nå av.
Som en nasjonal skatt.
