Fra glansbilde til forbilde

Etter krav om unnskyldning og trusler om straff, har Lasse Kjus beklaget bruken av ordet «parasitt». Roen kan senke seg over speiderleiren. Men skibyråkratenes seier over utøverne vil ikke vare.

Under verdikommisjonens toppidrettsseminar i Universitetets aula i Oslo i høst la forskere fra Norges idrettshøgskole fram tallmateriale som dokumenterte dramatisk rekrutteringssvikt til norsk idrett (fotball og snowboard unntatt). En av seminardeltakerne, statsminister Kjell Magne Bondevik, mente at noe må gjøres: «Vi trenger et større menneskelig mangfold i toppidretten.»

Mitt inntrykk er at det menneskelige mangfoldet i toppidretten ikke er mindre enn i andre bransjer. Toppidrettsutøvere er like ville og snille, innadvendte og utadvendte, humørsvingende og begersvingende, fokuserte og reflekterte som musikkartister, forfattere, skuespillere, IT-guruer og representanter fra alle de bransjene som ikke sliter med rekrutteringen.

Så hva er forskjellen? Forskjellen på toppidretten og livet for øvrig er ikke det menneskelige mangfold. Forskjellen er enfoldet i medieprofileringen.

KORT TID ETTER toppidrettsseminaret var det tusenårsskifte. VG spurte en håndfull norske toppidrettsutøvere om hvordan de skulle feire anledningen. Samtlige - også de som var midt i et skadeavbrekk - understreket uoppfordret at kvelden ikke på noen måte ville gi rom for «utskeielser».

Selvsagt var det en menneskelig prosent av toppidrettsutøverne som «skeiet ut» på tusenårskvelden. Men ikke i mediene. Toppidrettsutøverne er nemlig ikke menneskelige forbilder. De er nasjonale glansbilder.

Glansbilder kan kanskje være fine å samle på i svært ung alder, men i motsetning til forbilder er det ikke noe du ønsker å bli. Rekrutteringssvikten viser seg i puberteten. Da har unge flest lagt fra seg glansbildene. Få ønsker seg et liv mellom 15 og 30 hvor du heller ikke ved hvert tusenårsskifte kan ta deg en lettøl for mye.

EN VIKTIGERE MENNESKELIG egenskap enn å skeie ut er å snakke ut. For eksempel i mediene. Hvor man ellers er hele tida uansett. Som glansbilde. Det gjorde nylig toppalpinisten Lasse Kjus i et personlig intervju med forfatteren Torgrim Eggen.

Alpinsport er briljant underholdning. Kitzbühel blir ikke mindre underholdende etter å ha fått et glimt av mennesket bak brillene og hjelmen. I intervjuet viser Kjus seg som engasjert og reflektert. Og i likhet med intervjuede popstjerner, skuespillere, millionærer og forfattere har han egne synspunkter. Blant annet mener han at «norske hoteller har vanligvis forferdelig dårlig mat», at «tjenestene vi betaler skatt for [i Norge], er faktisk ganske elendige», og at det i Norges Skiforbund «er for mange parasitter, folk som søker personlig makt».

Kanskje Kjus har rett. Kanskje han tar feil. Det som er sikkert, er at han uttaler seg om tre områder han har bedre greie på enn folk flest.

Personlig kjenner jeg vettuge folk som deler Kjus' synspunkter. Men det er ikke det det handler om. Spørsmålet er ikke om det Lasse Kjus sier, er rett . Spørsmålet er om han har rett til å si det.

Ifølge toppidrettssjef Bjørge Stensbøl har han ikke det: «Kun en uforbeholden unnskyldning er akseptabelt.» Og videre: «Det er dårlig gjort [...] overfor demokratiske prinsipper som holder samfunnsmaskineriet i gang.»

HVOR GAMMEL ER Kjus? Rundt 30. I likhet med for eksempel artisten Morten Abel, forfatteren Erlend Loe og kjendisantropologen Thomas Hylland Eriksen, har Kjus vært myndig og hatt stemmerett i mer enn ti år.

Har Kjus bakgrunn for egne meninger om hotellmat og offentlige tjenester i Norge? Som en mann på snart 30 som i ti år har reist og bodd jorda rundt, har han naturligvis det. Mer enn nordmenn flest er han meningsberettiget i slike spørsmål.

Har Kjus bakgrunn for egne meninger om kvaliteten på det norske sportsbyråkratiet? Som norsk toppidrettsutøver i ti år er han av de som har det. Hvem andre skulle ha så solid bakgrunn for egne meninger om norsk idrettsbyråkrati? Jo, idrettsbyråkratene selv. Men de er til gjengjeld ikke særlig habile i akkurat det spørsmålet. Med andre ord: Kjus er av de få som har både kunnskap og habilitet når han uttaler seg om eventuell maktsyke i NSF.

Og det er ikke dårligere gjort mot demokratiske prinsipper enn om Abel skulle kritisere sider ved platebransjen, Loe sider ved forlagsbransjen eller Hylland Eriksen sider ved akademia.

KJUS' UTTALELSER VAR «dårlig gjort», ikke mot demokratiske prinsipper, men mot den gjennomkommersialiseringen av toppidretten der idrettsbyråkrater fra forrige generasjon finpusser sine glansbildeutøvere som om det var gullmynter de skulle veksle i sponsorkroner fra enda mektigere næringslivsledere.

Komisk er sårheten til skibyråkratene. Hva er det nå

de risikerer, annet enn å bli kastet på neste ting?

Kjus har satset liv og lemmer, en ødelagt høyreskulder, mange års utdannelse og karrierebygging, på hva? På sin egen evne til å bli noen hundredeler bedre enn verdens beste i en jobb hvor pensjonsalderen er 30, pluss minus. At det rundt ham er et støtteapparat, er ingenting annet enn en selvfølge i en idrett hvor hundredeler blir millioner. Og er det ikke NSF, er det noen andre, for eksempel en fransk klubb, som er like gode eller bedre.

Det interesser meg ikke. Det interesserer meg heller ikke all verdens at klodens kanskje beste alpinist mener at dette støtteapparatet består av for mye daukjøtt. Men det interesserer meg at ledere for det samme støtteapparatet finner Kjus' uttalelser «uakseptable» og «dårlig gjort overfor demokratiske prinsipper».

DE TO- TRE MILLIONENE som skibyråkratene vil bruke på medietrening og glansing av sine toppidrettsutøvere, foreslår jeg at de i stedet spanderer på seg selv, i form av høyfjellsseminarer viet ytringsfrihet, demokratiske prinsipper, logisk tenkning - nesten et hvilket som helst emne fra livet utenfor speider'n. Eventuelt på å hente inn et større menneskelig mangfold i støtteapparatet og blant medierådgiverne. Da vil Stensbøl forstå at han ikke kan hylle Vegard Ulvangs «oppgjør med pampeveldet i IOC» i samme artikkel som han fordømmer Lasse Kjus' uttalelser om «parasitter i NSF». (At Kjus her ikke sikter til dem som bærer porter i bakken, skjønner alle som ikke føler seg truffet.)

Langrennsløperen Bjørn Dæhlie har hatt råd til så mye medietrening at han stort sett bare er et forbilde for unge som ikke har nådd kjønnsmoden alder, eller for sponsorer som har passert den.

Og som byråkratene i NSF vet, starter puberteten tidligere og tidligere. Og varer lenger og lenger. Når norske tenåringer slutter å henge utenfor Shell, er det ikke for å sitte hjemme med glansbildesamlingen. Det er for å dra til fjells. Og når de drar til fjells, er det ikke for å ligge i høydehus. Og når de synes fjell er mer spennende enn Shell, skyldes det ikke medieglatte skiløpere og -byråkrater, men gærninger og sleivkjefter som Daniel Franck, Terje Håkonsen og Lasse Kjus. Når snowboard-kjørerne nå er på vei inn i NSF og FIS, er det ikke bare på egne premisser, men med en ny standard for forholdet mellom byråkrater og aktive. De lar seg ikke behandle som tolvåringer. Og det liker tolvåringene. Og derfor halser sponsorene etter. Og derfor kommer nok byråkratene også.